Man skal feire at Sogndal har slått Bækkelaget 2-0. Johan er nesten litt full allerede, og klokken har blitt 0126. Jeg logget klokkeslettet, fordi jeg stod ved siden av ham da han flagget hva som hadde skjedd. Johan er nesten atten, men bare nesten. Og det er glede i leiren, Bækkelaget er slått sønder og sammen, og kan bare håpe på å reise seg til neste kamp. Og de har til og med sluppet å vise leg.

Det koster 42 kroner for hver øl, og bordet er langt, men kredittkortet varer nesten evig når man er nesten atten og har fått med penger hjemmefra. Jeg synes kaffen smaker litt flyplass, men såpass må man akseptere når klokken er nesten halv to og det er sentrum av Oslo natt til søndag.

Johan ser det ikke, men han har sjans på ei jente i blågrønt som står ved disken. Hun har såvidt fylt tjue, vil jeg anslå, og hun ser mot ham tredjehvert minutt. Hun er fokusert, han er småfull og synger en fotballsang som for meg er ukjent. Kompisene synger med, og de skotter bare såvidt bort mot en patruljevogn fra Oslo Politidistrikt som sklir oppover Karl Johan med halvslokte lanterner og opprullede vinduer. Hestepatruljen som kommer motsatt vei fem-seks minutter senere er mer meddelsom. Betjentene stopper, hilser, gir vennlige korrekser, avgir et par pærer og traver videre ned Norges paradegate mens klokken blir lyseblå mot nordøst.

Jenta i blågrønt får aldri kontakt med Johan. Det blir ikke dem denne kvelden. Johan er fokusert på gjengen ved bordet på utestedet, og natta er ung. Han trekker opp en rød Prince-pakke, deler ustøtt ut fem sigaretter rundt bordet og har fått blikket til en kvinne som har stått standby siden klokken 2130. Klokken 22 nappet hun en mann i femtiårene i ermet, men fikk nei. Nå har hun kontakt med Johan, og han synger fotballsanger og er snart veldig full.

Kvinnen holder fokus på den unge mannen og blinker ham straks inn når utestedet stenger klokken 03, det er lett å komme i dialog. Johan er full, ikke overstadig, men full nok til å unngå å se alvoret i situasjonen. Jenta i blågrønt har forsvunnet. Guttene rundt bordet sprer seg, men Johan følger vinket fra kvinnen på hjørnet mot vest. De veksler korte ord, og Johan må til minibanken. Det er sjette måned med forbud mot sexkjøp i Norge, og langs et gatehjørne vandrer Johan på tur mot lykken på en lørdag. Han er straks atten, hun i midten av trettiårene, og han blir geleidet langs Nedre Vollgate og opp mot en skjørtekant.

Gatenavn, klokkeslett og personnavn er delvis omgjort av hensyn til personvernet, det samme er navnene på fotballagene og resultatet. Men historien forøvrig er dokumentarisk, og gutten er sytten. Jeg vekslet noen korte ord med ham.