Orgelbrus og nykokt kaffe

Oslo, mai 1982.
Det sprer seg smil langs trappen på Fagerborg kirke. Konfirmantene står oppstilt i en stor v, og fotografene er straks ferdige. De hvite kjortlene blafrer sammen med oppsatt hår og usikre smil mot linsene. Presten står på nederste trappetrinn og kjenner mai måneds aller første regnbyge tromme mot skuldrene. Den mørke jenta søker blikket til foreldrene. De står tett sammen ved et blomsterbed og smiler nikkende mot henne. Organisten har startet på en ny passasje i koralen, det svømmer en sterk og tett tonerekke ut fra den åpne kirkedøren. Etter at fotoseansen er ferdig kommer hun løpende:
– Så pen du er i den kjolen, mamma! Jeg bare må si det én gang til! sier jenta.
Kvinnen svarer ikke, hun smiler med opptrukkede øyenbryn.
– Ikke pill deg på den føflekken, jeg har sagt det så mange ganger. Vær så snill.
– Dersom du var nervøs var det i alle fall ingenting vi så! sier mannen og trekker den kjortelkledte jenta inntil seg:
– Kom nå, før du blir kald.

Kakene er bestilt til klokken 1430, og to minutter før tiden svinger varevognen fra konditoriet inn oppkjørselen. Koldtbordet er allerede åpnet av en onkel fra Bjerkvik som har tatt seg alle fullmakter som onkel. Han har også med vennlighet tatt seg av sin eldre bror som har lagt røkelaks på et vinglass og forsyner seg med fingrene av potetsalaten. Demensen hans blir verre i store forsamlinger.

– Jeg er litt glad for at det er over, pappa, sier jenta og holder ham rundt livet.
– Før i tiden sa man at man ble voksen på en slik dag, svarer han.
– Jeg gleder meg mest til å dra til Homborsund igjen. Tror du onkel kan bli med?
– Vi… ja, jeg kan jo spørre ham, om du vil, svarer mannen. Han har plutselig lyst til å plinge på et glass og si ‘mine damer og herrer, jeg overlater ordet til min kone, som har et og annet hun vil ha sagt på denne store dagen’. Men han holder fast. Og det blåser en vind sidelengs i Colletts gate.

Han går målrettet mot henne på verandaen mens noen stemmer en gitar i dagligstuen. Hun har satt kaffekoppen på rekkverket, han plasserer koppen sin ved siden av hennes.
– Så da er vi enige og ferdigsnakket? sier hun og trekker øyenbrynene opp.
– Det virker som om vi er ferdigsnakket, men enige er vi neppe, svarer han.
– Du, vær så snill, jeg er ikke mottakelig for flere slike sentimentale innspill fra deg nå, dette er ikke dagen for slike følelser, sier hun og trekker øyenbrynene enda lengre opp. Det sprer seg konsentriske ringer i kaffekoppene mens en trailer med girproblemer slamrer forbi og skaper vibrasjoner i treverket.
– Hun tror fortsatt at vi skal til Homborsund i sommer, sier han.
– Du, vær så snill.
– Du sa ingenting, ikke til noen.
– Det så jeg ingen grunn til.
– Du så ingen grunn til å fortelle noen som helst at du hadde bestemt deg for å forlate oss, og at det kom du til å gjøre dagen etter vår egen datters konfirmasjon?
– Nei, vet du, det så jeg absolutt ingen grunn til, sier hun og hever øyenbrynene så mye at hun ikke har mer å gå på. De står v-formet opp mot panna.
– Men nå vil du kanskje ha sannheten? fortsetter hun.
– Ja, svært gjerne. Så hvor vil du starte?
– Jeg kan starte med å si at jeg aldri har elsket deg. Ikke et eneste minutt. Ikke gjennom én eneste solnedgang på de utallige terrassene vi har tilbragt ‘våre beste stunder’ på, som du så sentimentalt har uttrykt deg. Jeg har alltid foraktet deg og jeg h…
– Se meg inn i øynene når du sier dette.
– Takk for påminnelsen, beklager gammel vane med å se tvers gjennom deg. Jeg har de siste årene følt en enorm forakt for svakheten din, ikke minst for din evne til ‘å se det vakre i alt’. Og da jeg så tårene dine for første gang tenkte jeg: Om femten år går jeg. Du bad om dette selv. Du bad om sannheten, og nå har du fått den.

Han lar øynene gli langs et bekkefar som i løpet av våren har tatt tak i en hekk. Noen har lagt en morken planke som overgang mot plenen på den andre siden der gresset står lysegrønt og saftig. Han tar seg i å lure på om planken vil holde nestemann over. Kaffen er kald, konstaterer han, men sluker den i seg i et kort sup.
– Jeg har levd sammen med deg i snart sytten år. På hvilket tidspunkt i livet ditt ble du til det monsteret du er i dag? Når kom alt dette nifse hatet over deg? spør han og kikker inn i de grågrønne øynene hennes. Hun kikker tilbake. To sultne svarttroster på plenen har tatt tak i hver sin del av en meitemark og trekker den resolutt opp. Marken ryker i to, trostene flyr skvatrende hver til sin kant med en sprellende halv mark hver. Han motstår fristelsen til å kysse henne på munnen mens hun smiler og svarer:
– Unnskyld meg, men vet du, nå forstår jeg faktisk ikke hva du snakker om. Men det er fint at du tar dette noenlunde som en mann og kan bli forlatt med en viss grad av selvrespekt.
– Det tror jeg deg på, svarer han, griper kaffekoppen og går.

Oslo, slutten av mai 2008.
Kvinnen på Oslo S åpner meldingen på mobiltelefonen. Hun klør seg varsomt på føflekken, og med tomlene taster hun svar: «Jeg vet ikke hva tidsperspektivet er. Men jeg blir her en god stund. Ser du, vi møtes definitivt igjen.»

Skrevet som en fortsettelse på historien «Ruteomlegging».

4 tanker om “Orgelbrus og nykokt kaffe

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *