I går kom lista over de nominerte. Ungdommen nå til dags. De er overalt.
Jeg skal så gjerne innrømme at de første minuttene av ”Max Manus” satt jeg avmålt og skeptisk. Sju minutter ut i filmen tenkte jeg: Hvor kommer alle disse femmerne og sekserne fra? Har skaperne av storfilmen om motstandshelten skuslet vekk hele i historien i klippen og overlatt unge, uerfarne skuespillere til seg selv i en håpløs kamp mot oss som har referansepunkter som Knut Erik Jensen, Stephen Ambrose, Tom Hanks, Steven Spielberg, Arne Schouen og andre legender som skaper kunst av krigshistorie? Og så var det denne skepsisen min mot Aksel Hennie. Hvor stort register har han egentlig å ta av? Jeg kom rett ut fra flere gjennomganger med filmen ”Lønsj”, og hadde så vidt begynt å like Hennie, etter et utall skuffelser før dette. Så kom altså ”Max Manus” og utfordret meg: Er dette en storfilm eller snedig anstaltmakeri av effekter og klisjeer?
Det lønner seg å stanse opp når man blir invadert av slike tanker. Hvorfor tenker jeg slik? Hva er det jeg ikke ser? Slik som da Dagbladet sablet ned ”Jernanger” med nådeløs uforsonlighet, med eller uten innsikt i hva dyp, avsindig kjærlighet kan drive et menneske inn i. For ”Jernanger” handlet ikke et eneste sekund om gretne, gamle gubber. Men det er en fin utvikling at de såkalte etablerte filmanmelderne må kjempe for stillingene sine og troverdigheten sin ved hver eneste filmpremiere. Bloggerne er her, og selv om bloggosfæren fortsatt blir tryllet vekk på dypsindige journalistiske fagseminarer, dukker de alltid opp igjen dagen derpå, disse uautoriserte, uutdannede jævlene som skriver filmanmeldelser helt uten tillatelse. Åjo, jeg var grinebiter de første minuttene av ”Max Manus”. Så forsvant det.
Opp dukker unge skuespillere som dundrer inn i rollene sine med dødsforakt, oppmuntret av et team med klokkertro på manuskript og en ny tid. De vet hvem de blir sammenlignet med. De kjenner pusten fra krigshistorikere, gjenlevende motstandsfolk, establishment, konge og fedreland. De snakker fort og slurvete. Men unge, norske skuespillere snakker ikke Nationaltheater-sprog lenger. Kanskje er det lenge siden de i det hele tatt gjorde det – kanskje castingen bare har vært feil i tjue år.
Aksel Hennie og teamet fortjener hver eneste pris de kommer til å få i høst. Agnes Kittelsen har slett ingen ”kvinnelig birolle” i filmen, slik hun er nominert som. Som Tikken Manus gjorde hun filmen komplett, dyp, intens og nyansert. Tikken Manus hadde nemlig ingen birolle i Max Manus sitt liv. Det skjønte også filmskaperne.
Som selvsertifisert grinebiter skal jeg ikke si et ord om verken Jernanger eller Max Manus, men jeg har irritert meg en stund over at ikke filmbransjen har sett at det ligger muligheter i å åpne seg mer opp for bloggsfæren. Filmbloggere burde jo vært invitert til festivalen i Haugesund. De burde fått tilgang til pressevisninger, eller en og annen fribillett. Det er sjelden man leser gode filmanmeldelser i de store avisene, det kunne være mye å hente på å dyrke frem et godt filmbloggmiljø.
Godeste Hjorten! Jeg håper, tror og regner med at dette er siste året at bloggere ikke blir invitert. Og til den det måtte angå: Det er fortsatt tid igjen til å invitere eksempelvis Hjorten og andre med like fulle rettigheter som de sertifiserte.
Jeg kjenner meg igjen i skepsisen – kan norsk film få til dette? Jeg har de samme referansepunktene, og tenkte at kanskje kan det være av en nærmest intern interesse for oss her på Berget. Men utover det ..?
Også Hennie, da – i hovedrollen!?
Historiene og berettningene fra de dager er like tallrike som der er mennesker, og vi har enda anledning til å få de fortalt som førstehånds opplevelser – ganske unikt om en ganske unik tid og unike hendelser!
Så også denne historien – om motstandskamp på hjemmebane.
Glimrende fortalt! Realistisk gjengitt! Jeg gikk tre ganger på kino og så den, bare for gleden av å oppleve den i stort format! 🙂
Måtte de ta med seg enhver pris!
Max Manus hører absolutt med i samlingen av (filmatisert) krigshistorie, side om side med de store utgivelsene.
Stor Henie skepsis her også, da jeg tok min krigshistorie interesserte far med på kino. Men jeg trodde på han i rollen, så jeg endte i grunnen opp som litt imponert. Virkelig. Likte filmen. Det samme gjorde paps. 🙂
En kjempefilm, men vanskelig å komme inn på Max Manus og drivkraften hans. Det blitt sånn Rambo. Kanskje først i sluttscenene – der han ikke kunne glede seg over frigjøringen – skjønte man han. Ikke helt ulik Rambo der. Ellers ville filmen tjent på litt mer drama kompisene imellom. I alt likevel en kjempefilm, der jeg mistenker både oss og anmelderne å la oss farge av norsk motstandskraft som til sist lykkes over nazismen. Men det gjør ikke noe. :o)
Det eneste negative jeg har å si om filmen Max Manus, er at den sementerer og bygger opp under den historiske forståelsen av motstandskampen som en kamp hovedsaklig utført av Max/Milorg/Jens Chr. Hauge/»Kjakan»/»Gutta på skauen». Filmen i seg selv er god på mange måter, og motstandskampen i og rundt hovedstaden ble utført på en heroisk måte. Men når skal en annen habil nålevende filmskaper enn K.E. Jenssen, som eksperimenterer nokså mye, ta tak i all krigsdramatikken som fant sted ellers i landet, f.eks. N-Troms og Finnmark? Jeg venter i spenning på Tommy Wirkola, men han er vel for ung?
Egil: Det er noen som har sett det samme som deg og tatt arbeidet fatt… Se her, for eksempel 🙂 Det er noe man kan glede seg til allerede, tror jeg.