Om bare få minutter fyrer Derrick opp utrykningsvogna og er tilbake på norske tv-skjermer. Jeg er spent. For er det noe vi i generasjon x har vært enige om, så har det vært at alt var så mye bedre før. Vi er i ferd med å overta sjefs-mimrer-rollen fra syttiåringene.

Generasjon x er definert som oss som trådte barnetøy-skoene på syttitallet, Adidas-skoene på nittitallet og brune skinnsko inn i 2000-tallet, var redde for atomkrig, har sett Madonnas karriere og husker dagen da a-ha klatret til topps på Billboard. Vi vokste opp med Lekestue, Pompel og Pilt og blå tikrone-sedler. Vi har noenlunde peiling på andre verdenskrig, fordi våre besteforeldre hadde opplevd den.

Kanskje er det slik at vi burde bremse litt opp nå: er det mulig at vi er i ferd med å bli like arrogante som vi beskyldte våre voksne for å være? Er vi i ferd med å bli pompøse, selvrettferdige mimrere som lever på åttitallet fortsatt? Eller er vi rustet til å hente oss inn på en annen måte enn våre foreldre, besteforeldre og datidens lærere var? For hvis det var noe vi beskyldte autoritetene for, så var det manglende evne til å lytte.

For hva skjer: Det var vår generasjon som vokste opp med ungdomsklubber. Nå sitter vi i styrer og stell, og legger dem ned. Vår generasjon påpekte en begynnende miljøkrise. Nå sitter mange med to biler i husholdningen, og vi kjøper gjerne hvalkjøtt. Hva har skjedd med oss?

Jovisst er jeg spent på Derrick. Men jeg kan ikke huske hva det var så bra med verken ham eller Pompel og Pilt. Hvis jeg skal være ærlig. Helt ærlig. Uten ironi, lissom.