Da Kongen døde

Dagen hadde vært ganske varm. Det var den 16. august 1977, og jeg satt i en grøft og lagde demning. I seg selv var det ganske vanskelig, fordi sommerdagene hadde vært varme, og bekken hadde skrumpet inn til nesten ingenting. På sløyden hadde vi lært å lage skovlhjul til bruk nettopp i bakkefar, og jeg hadde montert skovlhjul versjon 1.4 i bekken, men det gikk tregt. Vannføringen var vanskelig å leke med, det var varm ettersommer, og jeg slet. Plutselig gikk vinduet opp i nabohuset. Fruen i huset ropte ut i gata:
– Elvis er død!

Jeg kan ikke huske helt hva jeg selv følte, men jeg husker alle de voksne. Alle. Det var det eneste de snakket om den kvelden. Og jeg kan vagt huske hvordan de snakket om ham. Som den største, den beste. Og jeg kan svakt, svakt huske noen år tidligere, den aller første satellitt-overførte konserten i verdenshistorien, fra Hawaii, da vi satt ved svarthvitt-tv’en og så opptaket fra konserten som hadde fløyet gjennom verdensrommet. Ikke bare var det magisk: det var ufattelig, stort, og ikke før i voksen alder skjønte jeg hvor viktig den konserten egentlig var.

Der, i den grøfta, som tiåring, ble jeg vitne til sjokkerte voksne som fortalte at en stor konge var død. I går døde en annen konge. Men man trenger vel ikke være konge og dronning for å bli husket for sitt liv?

Lisa Marie Presley var ni år den dagen. Les bloggen hennes.

6 tanker om “Da Kongen døde

  1. Jah, er hjertens enig med deg.. Hverdagsheltene er minst like viktige som de menneskene som skaper historie – hverdagsheltene er der tross alt hele tiden. Og vi er alle gode minner i noens hjerter.

  2. Eg tenker på historiene som ligg bak desse menneska som skaper desse høgdepunkta av underholdning for oss. Bestemora mi brukte å seie at dersom alle menneske samla sine bekymringar og gleder i ein pose, og la dei i ein haug, og du fekk kikke i alle posane og velge den du ville ha, ville du ha tusla heim med din eigen.

    Prisen desse MJ, Elvis og mange andre stjerner betalte for å bli stjerner, for å underhalde oss var høg. Kanskje misunte dei oss som lever vanlege liv, som kan gå i butikken utan at nokon hyler opp og som kan sleppe å opptre viss vi ikkje vil.

    Kjensla av å bli hylla på ei scene er ein deilig rus som ein lett blir avhengig av, og den kan føre like mykje smerte med seg som andre rusmiddel.

  3. Husker godt hvor jeg var da nyheten om Elvis’ død kom ut av radioen. Var nede på butikken til pappa og sto og kikket inn i glassdisken hans der forskjellig nips sto utstilt. I glassets blanke flate kunne jeg se voksne menn i kjeledress og felleskjøpets rødbremmede capser, som viste følelser.
    Jeg turde nesten ikke snu meg. For det jeg så var så sjeldent at jeg var redd enhver bevegelse fra meg ville ødelegge speilbildet jeg så. Kanskje lo de egentlig..?

    Om MJ leste jeg på internett. Ofret ett minutt på å lese det. Følte absolutt ikke noe. For musikken til MJ hadde datostempling. Musikken til Elvis er tidløs. Kanskje fordi den ble laget før datostemplingen ble innført?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *