Avkjøring

– Dette blir definitivt siste gang jeg drar på strender som dette, sier hun misfornøyd og åpner en brusflaske. Han svarer ikke, bretter sammen Magasinet og legger det i gresset ved siden av henne.
– Du vet at jeg ikke kan fordra varme. Du vet det godt.
– Jeg skulle ønske at du kunne glede deg over slike dager, sier han omsider.
– Sur nå?
– Nei, men jeg har forstått poenget ditt nå, svarer han og griper tak i et gresstrå. Hun føyser det vekk med en gang hun kjenner strået legge seg over kinnet hennes.

Kvinnen i gresset foran ham har snudd seg på magen. Denne gangen har hun skjøvet solbrillene et stykke ned på nesen og drister seg til et smil. Han sjekker med sidesynet om han tør gjengjelde, men det er for risikabelt. Han løfter Magasinet opp igjen, gjør et forsøk på å late som om han leser, men det er likevel altfor risikabelt å gjengjelde. Hun er kledt i en blåstripete bikini, venninnen har gått på kiosken for å kjøpe en juice, fikk han med seg. Nå ligger kvinnen fem meter foran ham og trekker et smil langs munnviken. Han har mest lyst til å reise seg og bruke den begynnende ettermiddagen til å gjengjelde alle smilene hun har sendt ham den siste timen. For det har allerede gått en time på denne måten.

– Betalte du strømregningen før vi dro? spør hun.
– Ja, svarer han kort og setter seg på knærne.
– Fint for deg, sier hun og setter brusflasken mot munnen.
– Si meg, hvorfor holder du på slik? svarer han lavt og ser på henne.
– Hvordan slik? Nå er du faktisk sur.
– Jeg begynner å bli lei av alle meldingene dine nå, ja. Du har holdt på sånn i hele dag.
– Hvordan sånn?
– Jeg gidder ikke krangle, hold opp.
– Jeg spurte om strømregningen, det var faktisk ikke mer jeg spurte om, sier hun og setter panna i dype rynker.

Den blåstripete bikinen foran ham er glatt, sola er så skarp at det svir langs leggbeina. Hun smiler ikke, men han ser blikket hennes til tross for solbrillene. Hvor gammel er hun? Tretti? Smilehullene hennes har falt til ro, det renner svetteperler langs den ene skulderen. Hendene hennes er firkantede, erfarne, to tynne ringer – en på venstre og en på høyre lillefinger. Han besvarer blikket hennes lenge nå. Lenge. Og så synker smilehullene hennes ned igjen, i to dype søkk over det ovale ansiktet.

– Nei, nå holder det, konstaterer hun, reiser seg opp, ruller sammen strandmadrassen og stapper flaskene i sekken. Kvinnen foran ham ser opptrinnet, kikker på klokka og sier noe til venninnen. På begges sider skjer det et oppbrudd. En guttunge strever med å hente en volleyball ut av et buskas. Mannen har lyst til å bli igjen på ren trass og hive seg med i ballspillet, men det er og forblir oppbrudd.

– Faen så mye sand det er i bagasjerommet, sier hun og fnyser mot badesekken, stuer den lengst inn, smeller bagasjelokket igjen og setter seg i førersetet.
– Hva er det med deg og godt vær? sier han og føler seg ikke bare sint, men svært avsvidd. Hun svarer ikke, setter bilen i gir og ruller ut på avkjørselen. De neste kilometrene er tause. Skinnsetene er glovarme, tankene hans er grå klumper av is som blokkerer for utsikten. Ikke engang dette greide de. Trafikken ut på motorveien er tett, men den flyter. Hun holder tak i rattet og bryter tausheten.
– Unnskyld. Jeg vet ikke hvorfor det blir slik. Jeg skal skjerpe meg, sier hun og senker øyenbrynene. Han vet plutselig ikke hva han skal si.

Og noen få kilometer før tunnelen i byen, der E18 er skiltet mot Sandefjord, kjører en grå Toyota Avensis opp i høyre fil. Han ser blikket hennes i svært konsentrerte sekunder. Smilehullene hennes er krusninger nå, hun har trukket en gul, grovmasket jakke over skuldrene. Blikket hennes er insisterende før hun setter fart og legger seg en billengde foran. Hun avpasser farten slik at han skal kunne få tid.

– Jeg sa unnskyld. Stemmen hennes lyder hes og anstrengt.
– Det er i orden, sier han fraværende. Han vet at han ikke har mye tid, men bilnummeret er lett å memorere. Bokstavene er initialene til en venn i omvendt rekkefølge, det første tallet er 2 og de fire siste er året da månelandingen skjedde. Trafikken bak gjør at hun snart må gi gass.
– Vi må snakke om hvorfor det blir slik, sier hun og skifter gir.
– Ja, vi må det, svarer han og ser kvinnen med den blåstripete bikinien blinke mot høyre og forsvinne ved avkjøringen.
– Jeg tror jeg elsker deg fortsatt, sier hun og stryker håret bakover. Han svarer ikke. Tunnelen er svakt opplyst og det er ikke mulig å se enden på grunn av alle svingene.

5 tanker om “Avkjøring

  1. Dette med å vere sur – det har eg aldri forstått meg på. Eg trur eg manglar anlegg for det. Man får inte sura ner sej, brukar far min å seie, sitat frå Pernilla Wiberg ein gong ho køyrde ut i ein viktig konkurranse.

Legg igjen en kommentar til gneis Avbryt svar