Han spiste ettertenksomt og fraværende på en gulrot.
– Ja, for du kommer aldri til å være utro mot meg, sa hun og var skråsikker. Det var hun med rette. Han svarte bekreftende på spørsmålet, og han innså at ved å være så ærlig, hadde han gitt henne et avgjørende argument for å dra. Det hvilte alltid noe rastløst over henne som ikke fant klangbunn hos ham. Og et siste desperat argument var lagt på bordet: ‘siden du ikke kommer til å være utro, må vi bare finne en annen slutt på dette.’

Han irriterte seg over denne rastløsheten. De snakket mindre og mindre om den – i det hele tatt snakket de mindre og mindre om noe som helst. Og det hele var over.
– Tenk på alle de kroppene man aldri får kjent på eller knullet når man er i et forhold, sa hun en annen gang og fortsatte:
– Tenk deg tanken. Aldri mer en ny og spennende kropp.
Han undret seg over hvorfor man absolutt måtte tenke på det. Deretter spiste han på trass den lysegrønne gulrotstumpen i et trassig jafs. Hun registrerte det i sidesynet – og kanskje var det med et visst vemod hun konstaterte at oppdragelsen hadde vært til ingen nytte.