Denne uken fikk vi desinfiserende våtservietter på jobb. En tjuepakning til vern mot svineinfluensaen. Jeg har strengt tatt full forståelse for det. Helt seriøst: Bedriftshelsetjenesten vår er svært våken, profesjonell og omsorgsfull, jeg tror ikke det er mulig å få noen bedre. Så her sitter vi, og venter på influensaen, som nå kan komme hvert øyeblikk, enten med siste kveldsfly av sommerturister eller kanskje snikende i posten, med en konvolutt noen har slikket svinsk på baksiden av. Uansett kan vi jo ikke la være å spise. Livet må gå sin gang. Situasjonen ligner litt på den som var i Lönneberga, den dagen de gikk og ventet på den store kometen. Alle bortsett fra Krösamaja dro til markedet i Vimmerby, hun ville heller være hjemme og dø når kometen kom. For kometen skulle komme. Det hadde stått i Vimmerbytidningen, og da måtte det jo være sant, mente de på gården til Emil. Men det hvilte en klok erkjennelse ved siden av: Man kan da ikke la være å dra til markedet i Vimmerby av den grunn.
Så derfor: mat må vi altså ha mens vi venter. Dette er nok en gang langsom mat, og det er mat med mye kjøtt. Det skal ikke være noen som helst grunn til å lete etter kjøttbitene i hjemmelaget lapskaus, her bestemmer vi selv hvor mye, og det skal være mye. Skjær bacon og godt oksekjøtt i store terninger, sett på favorittspillelista som i mitt tilfelle heter «Må huske å høre» og består blant annet av store mengder Moby, Berlinerfilharmonikerne og Thom Hell. Gulrøtter, poteter, stangselleri, løpstikke, løk, purre, salt, grovkornet pepper, muskat – det er resten av gryta. Og så skal det hele rett og slett koke. Langsomt, langsomt.
Noen yrkesgrupper kommer til å bli prioritert når vaksinen kommer – vår bransje er visst blant dem, har myndighetene bestemt. Fordi vi har ‘et samfunnsanansvar for informasjon ‘, heter det. I disse dager syder og koker det i laboratoriene til legemiddelindustrien, og den første serumdosen ble visstnok sprøytet i blodårene på mennesker i går. Ingen vet hvordan vaksinen virker, men jeg er ikke så sikker på om jeg vil være blant de første til å teste den, uansett hvor mye samfunnsansvar jeg har. Først rottene, så meg, liksom. Tenk om det er som i «Georgs magiske medisin» – at de har feildosert et eller annet, glemt å tilsette brun maling eller skokrem? Neitakk. Det eneste vi vet, er at influensaen kommer, sier helsedirektør Bjørn Inge Larsen i Dagbladet i dag, og vi må regne med at noen kommer til å dø. Noen kommer til å dø i den vestlige verdenen.
Endel tiltak er nødvendige for å begrense pandemien: Vi skal vaske oss fordervet. Gjerne dra til utlandet, men helst ikke ha for mye omgang med dem som kommer derfra (den har vi hørt før, i andre sammenhenger), holde seg for munnen når man snakker med potensielt smittede, noe den potensielt smittede også skal gjøre – det kan bli visuelt interessante samtaler utover høsten. For all del skal vi ikke gå med munnbind i tide og utide, det er ikke tillitsskapende – og vi skal unngå store forsamlinger. For min egen del er jeg temmelig klar for urbant fellesskap nå, jo større jo bedre. Jeg er blant dem som trives med steder som pulserer og lever, og jeg elsker lukten av t-banestasjoner: denne rå lukten av tunnel blandet med elektriske ledningsnett, fønvinden som kommer i virvler fra innkommende bane. Kinokø til alle døgnets tider ved Saga. Den trygge lyden av en summende by hørt fra en bortgjemt park, som blir brun og grønn om hverandre i oktober. Mucho Mas i Thorvald Meyers gate, eller det svale gulvet på Deichmanske. Og jeg gir blaffen i om det er smittefarlig å slumpe borti en uteandakt arrangert av Kirkens Bymisjon, der trappetrinnene på Oslo S blir Norges fineste amfi – for jeg er så glad i i byer. Kanskje er det til byen jeg skal. Det sies at i byen er alt bare stress og overflate. Det er ikke sant. Tiden i en by er flerdelt, det er så mange parallelle tidssoner i en by at du kan velge din egen. Overflate? Nei. En storby er et tenkende vesen, en biomekanisk oppfinnelse med stor iboende klokhet. Jeg vil ta storbyen i forsvar, og jeg vil si det høyt.
Det er ingenting galt med god tid. Og det er timer vi snakker om, ikke et halvtimes langt oppkok. Derfor er det en klok ting å bake dansk rugbrød, som er så grovt at man knapt kan vise bilder av det. Men det er oppå der denne lapskausen skal legges, og deretter spises med langsomme tankerekker som kan få lov til å snakke seg ferdige, uten avbrytelser. Det er deler av det gode livet. Og det er ganske smittsomt. Får du smaken på dét, blir du immun mot alt annet.
Fy søren – du skriver godt, Arvola! Denne teksten er elegant, særklassehumor!!
Det er jo egentlig du som skulle overtatt etter Michelet, Kalvø og Beranek Holm på lørdag kl. 15.03, men du sper også på med essaysjangeren, og det på en forbilledlig måte! En sann fryd å lese!
Egil, jeg er glad det smakte! Takk for at du leser, det er en stor ære å få sånne ord.
Velbekomme!
Underfundige Arvola. Dine tankerekker om samfunnsfenomen ispedd mat gjør meg glad til sinns. Sulten også 🙂
Slowfoodkokken slår til igjen! Herlig! 🙂
Herlig! Jeg ler så jeg griner nesten….smask i panna fra en som ikke skriver like godt men elsker å provosere «litt» 😉
Det er særlig ett råd jeg sliter med: Unngå å bli hostet og nyst på.
Det er jo ikke akkurat noe jeg går inn for ellers heller det da …
Takk for lapskausen. Du desinfiserte vel hendene omhyggelig før du tilberedte den? 😉
Det gjorde jeg. Ehe. Ehehehehemkrmt hehe. Joda, spøk tilside, jeg gjør alltid det.
Godt skrevet!
Desinfisering til daglig er nok å ta noe hardt i, Arvola. Være seg lapskaus eller andre retter. Renhold holder i bøtter og spann. 😉
Og når vi nå, med fasiten i hånd, skal fortelle hvordan det gikk, så var det slik: http://www.dn.se/nyheter/sverige/samband-mellan-vaccin-och-narkolepsi