Å vandre mellom linjene

Hvis du som leser dette befinner deg i Oslo sentrum, er du ganske nøyaktig sju timer og et kvarter unna dette landskapet, denne historien og denne følelsen. Jeg skal redegjøre for tidsregnskapet. Men først må du vite hvor du skal, og hvorfor.

Kongsfjorden i Finnmark, juli 2009.

Kongsfjord/Berlevåg i Finnmark, slutten av juli 2009. Jeg har ikke greid å finne ut om Karen Blixen virkelig var her da hun gjorde research til «Babettes gæstebud», men det var i alle fall hit hun la handlingen. Novellen, som ble filmatisert i 1987 og fikk Oscar for beste utenlandske film, forteller historien om de strengt pietistisk oppdratte søstrene helt ute på Europas ytterkant: «I Norge er der en lang, trang fjord mellom høye fjell. Den heter Berlevåg-fjorden.» begynner fortellingen, der den i 1871 tar en dramatisk vending når den franske kokken Babette tar ulønnet losji hos søstrene. Hun har flyktet fra beleiringen i Paris, og det er her hun havner, på finnmarkskysten, etter anbefaling fra livskunstneren Achille Papin.

Mot kveld ved Kongsfjorden, juli 2009.

Jeg har i mange år vært fascinert av den historien. Og det er lenge mellom hver gang jeg besøker landskapet, som befinner seg bare få timers kjøring fra der jeg er akkurat nå. Riktignok ble selve stedet vraket som location for filmen, det ble Jylland istedet, men det gjør ingenting, for det var dette Karen Blixen mente. Her, akkurat her, levde oppdiktede personer som vandret inn i verdenslitteraturen og filmhistorien. Her ute ble det i Karens Blixens hode servert et måltid som overgikk alt hva hjertet turde begjære, og skam på den som nøt, men nøt gjorde de, for under måltidet spredte det seg en varme og en romslighet som selv den nådeløse Gud måtte unne menneskene. For Babette Hersant var ingen vanlig suppekokerske, hun var fransk stjernekokk, og da hun vant ti tusen francs i lotteri, brukte hun hver eneste en av dem på et måltid tilegnet livsgleden i hele bygda. Denne kvelden og natten spiste de fryktsomt blant annet skilpaddesuppe, de drakk Clos Vougeut 1846, og de åt en gåtefull rett kalt ‘blimis demidoff ‘, som kan ha vært russiske pannekaker med kaviar. For å nevne noe av det.

På et gammelt originalkart jeg kjøpte, selvsagt i Paris, datert 1830, er fjordene noenlunde riktig opptegnet, men landegrensene er tvetydige og uklare. Imidlertid har kartografen fått med seg den lille Kongsfjorden, som nok var den Karen Blixen mente. Og det er nettopp her reisen mot det gode livet starter på denne fredagen. Det er her du kan stanse i veikanten, tenke deg tilbake til tider som ikke finnes annet enn i linjene i bøker, på gamle kart, eller i noens fantasi. Her ute sang man sin Petter Dass, leste med ærefrykt sin Pontoppidan og spiste sitt brød uten klage. Inntil den kvelden Babette Hersant – riktignok i Karen Blixens fantasi – endevendte alt og skapte lykke rundt et matbord.

Tidsregnskapet? Tjue minutter flytog til Gardermoen, førti minutter ventetid, to timer fly til Kirkenes, et kvarter bagasjeventing og utkvittering av leiebil, maks fire timers kjøring, inkludert pauser, til novellelandskapet. Det skulle bli ganske nøyaktig sju timer og et kvarter fra Oslo til Karen Blixens landskap der Europa sluttet. Jeg var så heldig å være der i går.

Javel, ja. Det er fredag. Hvor er dine landskap?

9 tanker om “Å vandre mellom linjene

  1. I forbindelse med Offroad Finnmark (min «reporteruke») var jeg på toppen av Bidjovagge ved Kautokeino kl 04.30. det var 2-3 grader, flau vind (uten at jeg helt vet hva den var flau over) middnattsol (selv om klokka var godt over midnatt) og nesten skyfritt.

    Det var en utrolig fin opplevelse å stå det og bare være alene med naturen…

    Det var mitt landskap der og da!

    Mens vi snakker om landskap i Finnmark, dette er regjeringen sitt: http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/aktuelt/nyheter/2009/juli-09/kulturlandskap-makkenes-.html?id=570793

  2. Og jeg som aldri har lest novellen, bare sett filmen. Og den foregår jo på Jylland som du sier, og det er mitt ferielandskap og har vært det i mange år, vandre langs Vesterhavet kilometer etter kilometer uansett vær og vind. Vandre i heden, i Danmarks første nasjonalpark på Thy, studere de danske fiskernes historie i det bitte lille muséet på landingsplassen Stenbjerg, der er mitt ferielandskap.

    Og det var det som fikk meg til å skrive kommentar i bloggen din, Jacob, det at du skrev om Babettes gjestebud, som jeg forbinder med mitt feriested, siden jeg bare har sett filmen.

    Det ville jo selvfølgelig vært spennende om opptaksstedet hadde vært Berlevåg (som jeg bare har minner om fra Hurtigruta i liten storm på vinteren for mange, mange år siden).

    Og ja, jeg befinner meg i Oslo sentrum.

  3. Landskap? Mitt? Det jeg alltid tar med meg. Bustete hår, enten i stikk eller i krøller som dekker skuldre og rygg, lange ben enten blottet av knelange skjørt eller skjult i vide bukser eller kanskje trange som viser hver eneste linje fra midjen og ned. Hofter som rytmisk plasserer det ene beinet foran det andre. En nakke som varierer fra stiv og stolt til lett bøyd og usikker, sterke hender som kun holder rundt remmen på tøyposen jeg bruker som veske. Som holder tilbake og ikke gir med mindre presset blir for stort eller naturen for sterk. Alt det andre? Kulisser; asfaltjungel, juliregn, grønn parklykke i små og avgrensede områder, store, lyse bygårdsvinduer og bløtkake med jordbær…er det mer? Muligens, men fremdeles bare kulisser.

  4. Jeg var på theater på samfunnshuset I Berlevåg og så oppsetning av Babettes Gjestebud på slutten av 90-tallet, en opplevelse! Den er praktfull og har det gode budskap «Lev i øyeblikket»

Legg igjen en kommentar