Fløyelshav langs verdens ende

Austhavet/Barentshavet, slutten av juli 2009. Klokken er straks 0130, og jeg blir fotografert i motlys. Kvinnen kan være i slutten av trettiårene, og hun er antakelig italiensk, etter boken hun bærer med seg på dekk å dømme. To korte digitale klikk, og jeg er foreviget i noens minner om en tur nordover. Vi står på babord, altså skipets venstre side, mens sola – som ikke er midnattssol mer for i år –  har klatret standhaftig over kanten av et svartgrått skydekke oppe i nordøst. Skydekket gråt fra seg tonnevis tidligere på kvelden. MS «Richard With» går ikke for full maskin, hun er god for litt mer enn dette. Istedet lar vakthavende på brua oss få god tid til å se landskapet og havet. Etter den diskret fotoseansen blir kvinnen stående noen minutter med albuene på rekka. Hun stirrer inn i solskinnet, og mot havkanten. Den kvinnelige turisten er del av en gruppe nattevåkere med spesielle interesser: verdens ende natterstid.

Det var nemlig her det var. Ultima Thule, nedgangen til helvete. På begynnelsen av 1500-tallet var den katolske kirkens utsendte biskop Erik Walkendorf av Nidaros enig med seg selv om at et eller annet sted på denne strekningen var det. Walkendorf så med sine egne øyne landskapet som glir forbi oss på styrbord side denne natten. Han så de stupbratte klippene, uten et eneste tre, de gråbrune kolossene av stein som steg loddrett opp fra havet, og han noterte med grøss at her var det enveisbillett til Satan om man kom for nær.  Nå har det seg slik at Walkendorf selv antakelig døde av en eller annen pest, den gangen fantes det ikke Tamiflu verken for fattig eller rik. Men før den tid hadde han rukket å alarmere paven om hva han mente.

I dag er det få, kanskje med unntak av spesielt interesserte i Nidaros bispedømme, som husker Walkendorf. Likedan er det nok med mange av stedene vi seiler forbi denne natten. Krossneset, Ytre Syltefjord, Syltevik, Svartneset. Glemte navn som passeres med avmålt distanse i tolv knops fart. Men det er usedvanlig vakkert, og ingen djevler å se i sjømils omkrets. Det eneste mystiske er at nordgående hurtigrute nå går sørover. Men det lar seg forklare med at vi skal rundt Varangerhalvøya – og da må skipet sørover for å komme til nordligste stoppested Kirkenes.

Så: Kan det hende at Walkendorf tok feil? Noen burde kanskje skrive til paven og be ham revurdere historien? «Viser til tidligere brev av 1520. Det var ikke her. Se vedlagte jpeg-filer.» Men for alt jeg vet, kan jo den italienske kvinnen på dekk denne natten ha hatt et oppdrag. Man kan jo aldri vite, har jeg lest i «Da Vinci-koden».

6 tanker om “Fløyelshav langs verdens ende

  1. Du er så flink!, er min spontane reaksjon på denne teksten! Også blir jeg litt intellektuelt revet med samtidig som det emosjonelle får sitt i fargekritt-tegnende beskrivelser …
    Jeg husker Finnmakskysten … der himmelen presser mot fjellene, og du beskriver så godt fjellene 🙂 massive blokker. Nettopp.
    Herlig blanding av da og nå – send paven et brev med korrigering og vedlagt jpeg-fil angående skriftlig form anno 1520! Yayy! 🙂
    …det var nemlig ikke her – tror vi …. oss bekjent (her; altså Norge, spesifikt finnmarkskysten). Så må jo også sies at de var sannelig noen poeter, disse geistelige dengang!
    Takk for flott tekst!
    Klem på deg

Legg igjen en kommentar til Hvorfor ikke... Avbryt svar