Tåke ved stein

Kveldsluften er så fuktig og rå at det samler seg duggdråper langs øreflippene hennes. Fuktigheten kondenserer langs nakkehårene hennes og samler seg i tynne dråper fra hårfestet og ned. Jakken hans er varm under dem, noe av varmen har trengt ned i steinen, så lenge har de sittet der.
– Hva ser du der ute? spør han og trekker kaffetermosen nærmere.
– Jeg er sannelig ikke helt sikker, men du kan legge hånden mot nakken min.
– Sånn?
– Ah.
– Hva ser du?
– Flyktige skikkelser. Hvis solen skinner på dem, blir de borte. De fordamper. Trykk hånden din tettere mot meg.
– Du fryser.
– Snart.

Ingen så hvor det egentlig ble av dem. For da natten endelig kom, var de borte. Men steinen var fortsatt varm.

5 tanker om “Tåke ved stein

  1. Forhåpentligvis er steinen varm når vi forsvinner herfra også – iallefall en liten stund, hvem vet hvordan man vil bli husket – og hvor lenge?

  2. Jemima: Det er et interessant spørsmål, det der. Hva man skal bli husket for. Jeg husker ikke i farten hvor mange mennesker man regner med som hittil har gått bort her på jorden, men jeg tror vel at alle ble husket en gang. Alle.
    Hvorfor ikke: Takk selv, det er vel strengt tatt hverdagene det er flest av…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *