Paprikalepper og handlelapp

Han hadde bedt henne stanse i døråpningen før hun dro. Hun hadde stoppet opp i samme øyeblikk han hadde påbegynt setningen, helt simultant, nesten som om ordene hans var overflødige. Så der stod hun, i flere sekunder. Den hvite kjolen – det var ikke det at den var oppsiktsvekkende tynn, det var ikke det – nei, det hadde mer å gjøre med formiddagssolen som traff i en spesiell vinkel og lyssatte henne. Han så konturene av midjen, det var et lite luftskikt mellom kjolestoffet og huden.

– Sånn? Omtrent? smilte hun og kikket ham i øynene. Han svarte ikke, trakk bare luft dypt inn gjennom neseborene og returnerte smilet. Stilsikkert,  men liksom tilforlatelig snudde hun seg i døråpningen, gjorde noe med nedre del av korsryggen, akkurat der den er leddet mot bekkenet, slik at rumpa liksom tilfeldig gjorde to vrikk før hun var ute av døråpningen.
– Den der så jeg, svarte han og rettet på puten, grep boken og fortsatte å lese.
– Det vet jeg, sa hun og han hørte at det stod et smil langs de fortsatt litt våte, spiralformede hårlokkene. Så var hun ute av døren og inne i solen.

Han stod opp en liten times tid etterpå, fant handlelappen hun hadde lagt på kjøkkenbordet, registrerte muntert at hun hadde glemt kaffe og føyde det på nederst.
– Javel, så er sommeren over for denne gangen, sa den nasale programlederen fra radioen og snurret tradisjonen tro i gang en karikert vemodig slager fra 1960-tallet.
– Dust. Det er den vel ikke, svarte han og kjente luktsporene fra henne vandre krevende og påståelig over mot augustsol.

13 tanker om “Paprikalepper og handlelapp

  1. Herlig, Arvola! Du har nydelige beksrivelser her («luftskikt, solen/solstrålene»). I tillegg var det godt med ei påminning om at sommeren varer – hele året, om vi vil (det er bare å lukke øynene i november og tenke hardt på den).

  2. Nydeleg formidling av Øyeblikket!

    (Og du er inne på akkurat det eg er litt ueinig med den elles fantastiske Kolbein Falkeid i, i sitatet du har på nettsida di: Av og til SKAL vi stoppa opp – og forgylla øyeblikket..)

  3. ziarah: Takk, det er en stor glede!
    Egil: Nettopp. Det kan holde hardt ute i januar (hør «Midtvintersvalsen» med Trygve Hoff, for eksempel), men om man vil, da er det fullt mulig.
    elisanet72: Strengt tatt har du jo rett. Jeg er sikker på at dikteren er åpen for nyanser…
    Hvorfor ikke: Ja! Gjør det!
    miamor: Det har ikke bestandig vært slik. Men iherdig, standhaftig arbeid osv…

  4. Den siste kommunikasjon her…kunne den vært inndirekte, istedenfor direkte??? Du er god på å skildre stemninger; det er noe dikterisk over det. Men hver gang jeg kommer til den siste direkte samtalen, blir jeg liksom «kastet» tilbake i virkeligheten. Er det tilsiktet? Jeg ville være i stemningen…

    Du kunne formidle akkurat det samme ved å si at han så det, og hun viste at han så det(på din måte, da) Som du forstår liker jeg denne teksten veldig godt, så jeg måtte bare kommentere det. Det er mitt syn da, og jeg er nok veldig glad i det usagte…det som henger i luften…mellom to….Ja, når jeg leser – vel å merke, hehe! I virkeligheten vil jeg ha direkte tale!

  5. Jeg skal ta det med i betraktningen neste gang! Ja, det er nok tilsiktet, i dette tilfelle handler det om å ha fokus på foregående replikkveksling, der hun står i døren og går. Forsøk på å fange en slags lykkefølelse. Flott å få tilbakemelding på tolkning! Som regel forsøker jeg å få til en blanding mellom virkelighetstro, faktisk beskrivelse og opplevelse av hva som har foregått innvendig. Takk!

Legg igjen en kommentar til Dnort Avbryt svar