Nå står den igjen. Kaffemaskinen på jobb ligner innsiden av en amerikansk romsonde fra tidlig sekstitall. Jeg har – takk, takk alle gode makter – aldri vært inne i en amerikansk romsonde, men jeg tror det er slik det ser ut ombord: Endel forsyningsrør og ballasttanker, ledninger og et elektronisk display. I dag hadde noe gått galt under oppskytningen, noe som ofte skjedde med amerikanske romsonder på sekstitallet.
Det er en godt skjult hemmelighet at ved havari må man åpne døra på denne kaffemaskinen og taste 9 # på displayet. Jeg vil ikke diskreditere verken leverandør eller arbeidsgiver, det er ikke det. Tanken er god. Noen ganger er imidlertid patentkontorene litt vel ivrige – kanskje overarbeidede – med godkjentstempelet. «Vi har den glede å informere deg om at du herved har fått patent på en kaffemaskin som man må taste 9 # for å få til å fungere. Og som med jevne mellomrom eksploderer. Måtte hell og lykke følge deg på alle hav.» Og jeg har smakt bedre kaffe. Betydelig verre, også. Jeg vet om en norsk flyplass, men nevner ingen navn. Der er det meste selvbetjent. Det står en sparebøsse ved siden av en plastboks med kaffe. Så er det opp til egen samvittighet å betale fem kroner for noe som mest av alt ligner vann med kaffesmak. Men du verden så godt det smaker når klokken er 01 og flyet hjem fortsatt ikke har landet.
For tjuetre år siden, i juni i Trøndelag et sted, satt vi ferske og nysgjerrige på verden rundt et fast kaffebord på en restaurant. Vi pleide gå dit til samme tid hver dag, vi var ferdige med skolen, og verden lå der, helt frisk og uoppdaget. Det var mulig å få svært rimelig påfyll på den restauranten, og der satt vi i timesvis med friske tanker og fersk kaffe. Noen av oss hadde lagt planer, andre ikke, men vi holdt fast i samholdet og var både lettet og vemodig over at videregående var et tilbakelagt kapittel. Og det var disse vaflene. Alltid like nysmurte med brunost.
Og selv om man aldri blir nesten atten igjen, er det lov å tenke seg inn i en og annen følelse fra den gang. Det er like friske tanker nå.
Da jeg leste meg nedover her ventet jeg halvveis å komme til de berømmelige halve kaffekoppene i Trøndelag ( og andre deler av landet forøvrig)! Men mulig dette skjedde i en by, og ikke i de mer perifere strøkene jeg har frekventert.