Kamelstedet

St-Germain des-Près, Paris. Det er snart valg i Norge, og det finnes fortsatt forskere som ikke blir hørt. I flere år har de kontrollsjekket tabellene, prognosene, regnearkene. De kommer til det samme hver gang: Jordas ferskvannsreserver synker. Grunnvannsstanden en rekke steder i verden er under utnyttbart nivå, og kan ikke lenger slukke tørsten til dem som allerede bor der. Og det finnes bortgjemte forskerrapporter om konserner som Coca Cola og Pepsi som legger fabrikkene sine til steder der vann er billig, uberørt av industrialisering og kjemikalier. Cola og Pepsi trenger ubegrenset tilgang til to råvarer: sukker og vann. En rekke av disse industristedene har knapt vannreservoarer igjen, men da er det jo bare å flytte på seg – altså for konsernene. Det finnes alltid en gjennomkorrupt republikk eller et slitent kongedømme et sted på kloden som er villig, eller rettere sagt tvunget, til å bøte på sosial nød med å åpne vannkranene. Og da er de der.

Tørr by mot ettermiddag.

Paris er kvelende varm. Luften er tørr, dette er innland, og ikke svalende, våte atlantiske briser noe sted. Såvidt jeg forstår var det 41 midt på dagen da jeg var oppe ved Les Halles i formiddag. Det virker som om det til og med er for varmt for haute couture. En og annen usannsynlig dyr topp og flortynn sommerkjole, en og annen skjorte med eksklusivt snitt vandret nok gjennom de tørre gatene forbi meg, men i dag var ikke dagen for å vise seg fram. Dagen i dag har krevd evne til improvisering og praktisk sans.

Ventende kvinne mot påfyll.

Det står et enormt tre på sørsiden av Pont Neuf, i krysset til Quai Des Grands Augustins. Stammen forteller at det nok har stått der i to hundre år eller så. Det har altså sett det meste. Revolusjon, krig, elskere, sorg og gjenforening. Under dette treet står en grønn fontene, formet som en slags brønn, der lokket holdes oppe av fire kjølige jomfruer. Dette er vannposten.

Den tynne strålen av vann lager en lyd som trekker ører nærmere. Og her stanser mange. Flere hundre om dagen på dager som dette. Noen lener sykkelen et kort sekund mot brønnen, skvetter vann på lårene og fortsetter dampende ned langs Seinen. Andre blir stående i mange minutter, trekker vann lepjende inn mellom håndflatene, skyller ansiktet, lar det søte vannet renne ned halsgroper og langs kjolekanter og utringninger. Enkelte ganger blir det kø, men ikke uvennlig kø, bare forventningsfulle og forståelsesfulle nikk: Nei, du først.

Svalende vannstråle.

Jeg står sammen med en yngre mann, vi bytter på å fylle vannflaskene, han smiler gjestfritt og trekker håndflatene over ansiktet mens jeg fukter mine egne gjennomkokte fotblader, og bak oss står en eldre kvinne som gleder seg til å slippe til. Barn leker noen korte sekunder med vannstrålen, som egentlig er så tynn at det ville tatt den to timer å fylle et norsk badekar.

Hennes tur.

Her stanser alle forbipasserende kameler på Seinens sørside med tørsten sin, før de fortsetter gjennom byen med det de har fore, mot bestemmelsessteder.

Liten kamel mot varm ettermiddag.

Det er snart valg i Norge, og det er vannmangel på jorden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *