Bekymring til ingen nytte

– Det ligger en sterk historie bak disse sukkerbitene, sier Den Dekadente og trekker sukkerskålen til seg, ser alvorlig på ham og holder fram en liten topakning med sukkerbiter.
– Du tuller ikke nå? sier Den Merkverdige og kjenner et nakent fotblad under bordet.
– Jeg tuller aldri. Aldri. Ikke om alvorlige ting. Hør nå. En gang i tiden ble altså slike topakninger funnet opp. Men oppfinneren hadde laget papiromslaget slik at det skulle være mulig å lukke det.
– Altså bare ta én sukkerbit og spare den andre?
– Nettopp. Men folk skjønte ikke dette. De bare rev opp papiret, fisket ut den ene sukkerbiten, og den andre ble liggende igjen. Ingen skjønte hvordan man skulle lukke åpningen. Oppfinneren ble lei seg, fortvilet og til sist nesten gal.
– Du tuller ikke?
– Nei.
– Hva het han?
– Jeg vet ikke. Kanskje Hagbarth. Vi kan kalle ham Hagbarth von Zujckerbeet, antakelig hollandsk. I alle fall: Hagbarth sendte ut bruksansvisninger til restauranter og hoteller. Men ingen gadd bry seg. De tok den ene sukkerbiten, og kastet den andre. Så kastet han seg selv i dikene. Punktum. Finito med von Zujckerbeet. Adjøss.
– Hva er moralen i denne historien? spør Den Merkverdige og besvarer et beinstrøk under bordet.
– At manglende evne til kursjustering fører til den visse død. Og selvhøytidelighet er skadelig for helsen. Anklene dine er varme.

3 tanker om “Bekymring til ingen nytte

  1. I gamlere dager brukte man rett og slett to sukkerbiter til kaffen.
    I dag blir den andre sukkerbiten mer en reservedel. På samme måte som man får ekstra skruer og andre smådeler man ikke helt hva man skal gjøre med, i en «æ-klikke-snart!»-pakke fra Ikea.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *