Ja, den gutten, den gutten

Kunstferdige tulletøysesamtaler, andre del. Fjellandsbyen Vinci, 1461. Ved middagstid.

Louvre, august 2009.

– Hei, lille Leonardo. Du sitter her og tegner som vanlig, ser jeg.
– Ja, onkel.
– Hva tegner du nå?
– Det er et helikopter.
– Akkurat. Jasså, du.
– Du vet hva et helikopter er?
– Javisst, javisst. Et helikopter, ja. Du, hva var det jeg skulle sagt…
– Jeg skal bli kunstner.
– Det tviler jeg ikke på, Leonardo. Du, hvordan…
– Jeg tror jeg skal male noen. Jeg skal male et mystisk bilde. Og så blir maleriet satt bak skuddsikkert glass på verdens mest berømteste museum og ingen får komme nærmere enn tre meter. Og så, atte, atte, onkel? Og så kan man nesten ikke se det fordi det står mange mennesker foran det og vil ha bilde av seg selv med bildet mitt bak! Masse japanere med disse hendige og praktiske lommekameraene med nyeste optiske løsninger! Og så atte, onkel? Så kanskje noen kommer og kaster tekoppen sin på bildet mitt, hihi!
– Leonardo, hvordan er det med deg for tiden? Er alt bra hjemme?

Tøysetulletenkt på Louvre, august 2009.

7 tanker om “Ja, den gutten, den gutten

  1. Jakob, jeg har ei bok til deg, som jeg tror du vil like å lese. «The Life of Benvento Cellini» av J. A. Symonds (diktert av Cellini selv, oversatt til engelsk av Symonds). Det er en helt fantastisk semi-selvbiografi av en kunstner som levde og virket i den italienske renessansen og beveget seg fra gateguttnivå til paven og hans kardinaler, pluss adelen og Medici’ene og sånn. Opp og ned og opp igjen i de sosiale strata.

    En fantastisk bok, selv med selvskryt som er lett gjennomskuelig og … jeg vet ikke. Jeg bare tror du vil la deg fascinere like mye som jeg gjorde da jeg leste den for aller første gang. 🙂 Da får du også føde til flere innlegg som dette 😉

Legg igjen en kommentar til vibeke Avbryt svar