Église Saint-Julien-le-Pauvre, Paris.
De som ble utsatt for inngrepet, fikk gjerne unaturlig lange fingre og bredere hofter enn hos menn i sin alminnelighet. Som unge gutter ble de kastrert for å bevare den lyse guttestemmen. Det var forbudt for kvinner å synge i kirkene, men lyse stemmer skulle de ha, patriarkene og kordirigentene. Den siste kastratsangeren som var det i rent medisinsk forstand, døde antakelig i 1922.
Nguyen Duy-Thông er en helt alminnelig mann med alt i behold, og når han snakker mellom sangnumrene, har han en ganske vanlig mannsstemme. Men av yrke er han kontra-tenor, noe som gjør ham i stand til å tolke og gjengi musikk beregnet for kastratsangere fra 1400-tallet. Han er fransk musikkutdannet, og etterhvert nå altså kjent for stemmen som han bruker i det helt øvre registeret, umulig for de fleste menn å strekke seg mot. Konserten i den eldste kirken i Paris gjennomfører han og klavertonefølget uten mikrofon eller annet lydanlegg. Det er bare et femtitalls mennesker, et klaver, glassmaleriene, steinveggene – og en sangstemme fra fortiden.
Selv kontra-tenorer trenger å synge seg varme, med mer enn stemmeoppvarmingen til hjelp, og et trent øre kunne høre at førsteavdeling var mer mann enn konserten ble etter pausen. Det var, under «Ave Maria», ganske vanskelig å skille ham fra en kvinnestemme i samme register. Veldig vakkert, var det. Da hadde vi tidligere fått hører arier og utdrag av større verker både fra barokken og romantikken. På ekstranummeret kom Laurent Collobert fram fra klaveret og assisterte med en stemme som ganske bokstavelig var i den andre enden av skalaen. Jeg er fortsatt usikker på om mannlig kvinnesang er noe for meg. Men for oss stemmeinteresserte var det en særegen lytteropplevelse.
Om du er i Paris, vil du i Latinerkvarteret finne hyppige oppslag om konserter i kirken. I morgen, lørdag, møter du kl 18 Herbert du Plessis på klaver som tolker Liszt og Chopin. Adressen er altså 1, rue St-Julien-le-Pauvre, og her er kirken i gatevisning i Google Maps, om du trenger visuell guiding.
En venn av meg mente jeg ville bli en god kontratenor om jeg øvde meg… Vet ikke helt hvordan man skal tolke det…
Han mente barytoner med et relativt bredt toneregister var de som hadde størst sjanse til å klare å å ren fistelsang.
Jeg har prøvd litt, og det sliter noe inni h—-te på stemmen! Så jeg har masse respekt for dem som orker å trene seg opp til denne krevende typen sang!
Det skal du tolke som ein kompliment. Det er heilt korrekt at barytonar blir dei beste kontratenorane. Utfordringa er å få ein vakker og egal klang i mellomregisteret, altså der ein går over frå brystklang til falsett (ikkje fistel… ;-)).
Gjer du det rett skal det ikkje slite så veldig på stemma, men det stiller store krav til god pusteteknikk og solid magemuskulatur.
Eg var i den kirka der ein gang eg og. Etter fine traskedager rundt i byen havna eg på et stol der inne i freden og roen. Fint va det. Som resten av turen.