Fuglemannen ved Notre Dame

Jovisst kommer høsten til Paris. I forrige uke var den allerede der som brunt løv langs brosteinene på boulevardene, digre blader hvis trær jeg ikke kjenner navnene på, klistret til steinene mens det kolossale regnværet dundret gjennom byen i hissige, loddrette skyll.

Regnskyll i Paris, august 2009

Herregud, dette regnet, dette tordenværet. Et lynglimt, sekundet etter en lyd som fór til værs som drønnet av en skarp granat. Lynet slår nemlig ikke ned, men opp. Først går et såkalt førerlyn ned mot bakkenivå, møter en annen type polarisering, før selve hovedlynet skyter oppover i den forberedte lynkanalen. Når man står omtrent rett under slikt mektig vær, er det mulig å høre det: Braket som går oppover. Sanseinntrykket er kolossalt.

Stillferdig fuglemann ved Notre Dame, august 2009.

Men før regnværet, denne merkelige mannen ved katedralen. Mannen med håndflatene som han kontant strakk i lufta, for deretter å få hendene fulle av spurv som kom ingen steder fra, eller i alle fall godt gjemt i et kratt. Han hadde noen frø og brødsmuler som han av og til hentet fram fra en pose. Det pussige var at ingen andre voksne som prøvde fikk det til. Bare han. Og barna.

Lykke ved Notre Dame, august 2009.

Jeg stod i nesten en halvtime og så på denne stumme 2009-utgaven av Frans av Assisi. Han sa ikke et ord. Ikke til noen. Men han nikket og lot barna dele posen med mat, og hver gang en åpen håndflate strakte seg mot den tørre Paris-himmelen: spurvene, svirrende tillitsfullt ut fra krattet, spiste, før de svirret tilbake og var usynlige. Jovisst er Notre Dame vakker. Det er bare det at ved slagskyggen av storslått skjønnhet finnes som regel noe som bare står der og er vel så vakkert. På en ganske alminnelig høstdag.

6 tanker om “Fuglemannen ved Notre Dame

  1. Stemningsfulle og vakre bilder. Spesielt flott hvordan ansiktsuttrykket til mannen med fuglene er fanget, han ser ut til å være helt i sitt rette element. Paris er forøvrig øverst på lista mi over byer jeg kunne tenkt meg å besøke. Så langt har det bare blitt med tanken.

  2. Rebecca: Takk!
    Flopsy: En av de beste tidene der er høsten. Byen har en egen puls da, den mister slett ikke særpreget, men den puster mindre anstrengt. Bare gled deg.
    Alt godt: Høsten er en fin tid for å finne fram lys 🙂
    Egil: Jeg tar det til meg. Takk for alltid god og konstruktiv kritikk!

Legg igjen en kommentar til Flopsy Avbryt svar