Plastklokken på kjøkkenveggen tikket mot 1830. Det var skorpe på fruktkaken. Presten rev av et nytt ark på blokken, krøllet det sammen og stappet det i den brune skinnvesken. Den lignet en bulende, mobil papirkurv.
– Altså, vi tar det én gang til, sa han og satte den butte blyanten mot arket.
– Ta den tiden du trenger, sa enken og tømte kaffekoppen i en slurk. Prestens nesevinger prustet oppgitt.
– Jaja. Altså. ‘Du Halvor, du Halvor. Så kom det altså til siste runde. Du klarte det ikke, i likhet med landslaget. Det ble for mye for deg. Du var forresten aldri god på hjemmebane, du spilte helst borte.’ Prestens nesevinger bølget.
– Skal virkelig neste avsnitt med? spurte han og kjente et skarpt blikk over respateksbordet.
– Skriv.
– Jaja. Altså: ‘Din abnorme samling med fotballskjerf blir donert til Fretex. Det er bare å håpe på at det blir på mote å gå rundt med glorete Tottenham-effekter. Du etterlot deg alltid kone og to barn. Men nå er det alvor, Halvor.’ Presten kremtet. Og det var skorpe både på fruktkaken og på enken.
3 tanker om “Avskjedsord fra en fotballenke”
Legg igjen en kommentar
Du må være innlogget for å kunne kommentere.
Måtte med en gang tenke på Andre Bjerkes «Halvor og Rikke» 🙂
(Han sa med alvor, Halvor:
«Jeg lar meg ikke rikke!»
Men dette Halvors alvor,
det likte Rikke ikke.
«Det er,» sa Rikke, «Ikke
for alvor alvor, Halvor?»
«Si ikke ikke, Rikke!»)
En lekende mester, ja! Han behersket alt. Alt.
Ja, han var et kreativt geni, om enn med et noe turbulent liv. Men det er jo ofte tilfelle blant de store dikterne.