Den sunne bygdeflukten

Siste mote blant politikere og idealister er å lage workshops i distriktene der de forsøker å gi ungdom dårlig samvittighet for å flytte fra bygdene. Det har oppstått et ganske ekkelt press:
– Du kommer tilbake når du har tatt utdannelse, ikke sant?
Men finnes det en fraflytting som er helt legitim og nødvendig? Når du eksempelvis gang på gang blir fortalt at du skal være som alle andre, at kunst og kultur bortsett fra bygderevy er bytull, og at lesbiske ikke hører hjemme her?

I en tankevekkende artikkel som Aftenposten publiserte den 28. mars i år får du høre om fraflyttingstiltak som ikke virker, inngrodd, skeptisk og apatisk holdning til nye tanker, samt rapporter som viser at Norge som nasjon slett ikke har tapt på fraflyttingen.

Samtidig har det oppstått en ubehagelig lokalpolitisk trend: å gi ungdom dårlig samvittighet for at de flytter. Ansvaret plasseres på de unge, uten at det sies tydelig. De blir bare stilt spørsmålet på konferanser: «Du flytter hjem igjen, ikke sant?»

Men hva om kravene ble omvendt? «Når skal vi få aksept for egne tanker? Når skal bygdedyret slutte å vokte oss?» Og hva om vi var åpne om det: det finnes bygdesamfunn som ikke er sunne oppvekstmiljøer, og som verken oppmuntrer til nyskaping, nye tanker eller frihet?

Det finnes lokalaviser som tror at å åpne for nettdebatter om førti år gamle gjerdekonflikter, gleden ved motorferdsel i utmark , hvilken vei søppeldunker skal stå samt utskjelling av folk sørfra er tegn på et levende demokrati. Det er det på ingen måte. Det er derimot tegn på samfunn i total, dyp og alvorlig stagnasjon. Og det er den største ivaretakeren av utkantenes største og mest dyrebare arv, som pusses og voktes som arvesølv: myten om utkanten som offer for overgrep fra det såkalte storsamfunnet. ‘Her vet vi best.’ En journalist skal ikke lefle med gammelt tankegods. Og det er ikke lokaljournalisters oppgave å mate bygdedyret. Journalistikkens oppgave er derimot uredd å snu på gamle sannheter.

Et lite og modig bygdesamfunn et sted sa det klart for ikke lenge siden: ‘Vi vil ikke ha grendeskole her. Vi vil det beste for våre barn, og det beste for våre barn er å være der det er andre barn’.

Dagens boktips: en utflyttet finnmarking, Hanne Ørstavik, er klar med ny roman.

14 tanker om “Den sunne bygdeflukten

  1. Dette var modig skrevet, Jakob – og svært godt tenkt. En viktig ting er det du skriver om ungdom – om presset på å vende tilbake, som en moralsk forpliktelse større enn den man har til sitt eget liv.

    En annen sak er å forlate bygda som voksen og med familie. Inntrykket skapes av at man ikke har lokalpatriotisk kondis nok til å bli boende. Fokus er på det man forlot, ikke det man reiste til.

  2. Veldig god beskrivelse av bygdedyret. Jeg møter spørsmålet om å vende tilbake ofte, og folk blir alltid like irritert når jeg svarer nei. Vanligvis sier de bare ‘Vent og se, du kommer nok tilbake når du får barn’.
    Etter hvert ser man at det ikke er slik det fungerer, og at befolkningen mellom 20 og 40 bare blir mindre og mindre i bygda.
    Etter hvert blir det vel innavl her, så best å komme seg bort.

  3. Du har tatt det på kornet.

    Var dette som var ett av mine poenger i bloggposten min om odel http://www.odarygh.com/2009/06/10/odel/. Har selv merket at det er spørsmål om man skal flytte himatt, og om man tar med seg mannfolk som kan kjøre traktor. Og at det øyeblikket man avsløres som «en som ikke er som dem», så dreies spørsmålene over på hva søstrene skal.

    Legg merke til at ingen snakker om tilflytting. De snakker om tilbakeflytting av jentene…

  4. Glimrende! Denne teksten fortjener et stort publikum! Den er så velsignet velskrevet (som alltid av Arvola!) Det du sier her, er i mine øyne dessverre riktig for ganske mange småsamfunn – men heldigvis ikke alle! Har selv fått «Kommer du tilbake?-spørsmålet» mange ganger, og nå heiser jeg stort sett bare på skuldrene til svar. Men det slår ikke feil: Dersom et lite samfunn greier å heve seg kulturelt (kor, korps, kulturskole, friluftsliv fotoklubb m.m.), kan det rett så ofte bli levelig der – kulturen forbedrer samfunnet og gjør det robust … eller er det omvendt? Men i mange kommuner bør politisk/adm. ledelse gå i seg selv og tenke: Hva annet kan vi tilby de unge enn dårlig samvittighet for at de ikke bor her lenger?

  5. Tilbaketråkk: Interessant om kontraurbanisering og fraflytting « Il pleure

  6. Slutter meg til applausen her!

    Heldigvis for meg har jeg blitt rar nok til at bygdafolket nok er enig med meg i at jeg ikke passer på landet. Og greit er det. Men det har ikke alltid vært sånn, og kombinasjonen utfrysing og pes om å bli boende var et av livets første paradokser.

    Takk for en strålende tekst. Igjen.

  7. Pål: Ja. Det mest desperate argumentet fra aggressive bygdepatrioter kommer når alle andre argumenter er oppbrukt: «Javel, så bare flytt, da, til den kaffe-latte-kulturen!!» 🙂
    Cingt: Ny-industrialiseringen i mange småsamfunn skaper dessuten et annet problem: Tilbake til femtitallet.
    Oda: Velskrevet om odel, takk for påminnelsen!
    Egil: Du peker selvsagt på endel av kjernen: Om kommuner styres av lokalpolitikere uten andre ideer enn ballbinger, fotballhaller og lysløyper, oppstår det fort en rastløshet hos dem som ikke synes frisksporting er hele livet. Men det er jo vi selv som velger dem.
    Il pleure: Takk!
    kamikaze: Det er utrolig pussig at enkelte lokalsamfunn fremstiller livet på bygda som så åpent og tolerant.
    Holten: Ah! Nostalgi! Takk!

  8. Eg var tolv då eg bestemte meg for å flytte, og eg visste til og med kva by eg skulle flytte til, og eg opplevde ikkje eit snev av tvil om at det var (og er) rett for meg.

    Bror min vart kalt heim til ein slik workshop, og skulle vere med på på myldre idéar om kva dei skulle gjere for å få folk heim. (Dei innkalte ikkje meg, dei forsto vel at det ikkje var så mykje å hente.) Han var så provosert at han forlot det heile, det var så mykje negative kommentarar om dei som «forlot» og «ikkje tar ansvar».

    Nokre av oss er berre ikkje bygd for å hantere bygdedyret anna enn på feriebasis. La oss få gjere som vi vil, utan workshops, gardinkikking og mobbing.

  9. Siden alle som kommenterer er enige, må jeg bare komme med motargumenter:

    Bygdedyret dere hater sånn er også det samme dyret som kan stå for omsorg, omtanke og samhold når noen i bygda sliter og trenger hjelp.

    Bygdedyret er det som høres i offentlige sammenhenger. Men, tar du deg tid til å snakke med enkeltmenneskene kan de ha like mye å gi deg som du mener du selv har å tilføre bygda.

    Bygdedyret kan forandre seg. Men, er du livredd for kompromisser og verken kan eller vil snakke med folk som er forskjellige fra deg, er det bare å holde seg i byen.

    OG det med å gi ungdommen skyldfølelse for at de flytter, gjør man også i alle «byene» i Finnmark. Her i Kirkenes bygde man til og med en bowlinghall til ungdommen. Som man så sørga for gikk konkurs.og ga ungdommen skylda for.

  10. Jeg tror nok forholdet mellom by og bygd preges av enormt mange fordommer. Og jeg synes det er veldig viktig at man kan være åpen om fordelene og ulempene med bygdelivet. Leste artikkelen det var linket til i Aftenposten, og det sier litt. Bygdenorge sliter, og det er ikke så lett å vite hva man skal gjøre det. Jeg tror ihvertfall ikke pengebevilgninger hjelper så mye – det må en massiv holdningsendring til hos bygdefolk selv for at det skal være noe håp. Og om det er muig? Det vet jeg ikke.

    Ordet grendaskole vekte en del ikke så hyggelige minner for meg, og så måtte jeg bare skrive om det: http://mittegetrom.blogspot.com/2009/09/grendaskolestriden-og-noe-av.html

  11. Jeg har selv lagd en sånn konferanse/workshop. Og jeg ble sint og provosert da de prøvde å gi MEG dårlig samvittighet for at jeg ikke bor i ei bygd jeg har dårlige minner fra.

    Året etter lagde vi en ny workshop, og da greide vi å holde fokuset på: «Okei, folk flytter. Hvilke tiltak må vi ha for at folk kommer tilbake?» og ikke så mye «jævla alle de som flytter!».
    Den konferansen har blitt en årlig tradisjon, og ut av den har det kommet masse bra tiltak! For eksempel så har LLH startet lokallag i flere av småbyene, og det blir arrangert mange små tiltak der de prøver å skape mer toleranse. Det er en kjennsgjerning at det er for få arbeidsplasser, så det arrangeres gründerkurs for ungdom og kvinner.

    Det er fortsatt milevis igjen! Jeg kommer ikke til å flytte tilbake til bygda «mi» hvis det ikke skjer ett mirakel, men det er noe på gang! Bygda «mi» har fått «kaffebar», og det finnes andre tilbud enn å henge rundt på Prix og Shell.
    Ting tar tid, men jeg har tro på at det går! Noen ganger må vi hente fram den aller minste rest av tålmodighet, og så tøye den i årevis, men det blir! Det går an! Arrangører av sånne workshops må bare få snudd fokuset, og faktisk gjøre noe i stedet for å klage og syte.

    (Fylket jeg kommer fra heter Nord-Trøndelag. Det var dagens reklame, men husk: Det er langt igjen! 🙂 )

  12. Litt verre når det at grendeskolen legges ned betyr at barn fra de er 6 år må sitte på skolebuss på dårlige veier 45 minutter to ganger om dagen i 10 år , for deretter å måtte flytte påhybel som 16-åringer for å gå på videregående ?

Legg igjen en kommentar til Egil Pseudonym jr. Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *