Takk og pris for alt man ikke vet

Prolog
– Det finnes dem som egner sitt liv til å gå i beredskap for døden, sier Den Dekadente og griper en sjokoladebit. Sjokoladen er lys og uanstendig, hun er høy og mørk, og stemmen hennes har lagt seg i et vibrerende og dypt leie som mot kveld ligner en eksklusiv bilmotor.
– Javisst. Og det er jo fristende å skulle ønske å vite alt i hele verden, svarer Den Merkverdige og strekker seg mot ovnen, åpner ovnsdøren og legger inn en bjørkekubbe.
– Med et helt lager av krystallkuler på kammerset? svarer hun og setter fortennene i sjokoladebiten, rett under den venstre foten til storken på den pregede logoen.
– Ja, når én kule knuser, er det bare å gå på lageret og hente en ny, sier han og lukker ovnsdøren. Det lukter september, og uten tvil lukter hun søtt og metallisk.
– Jeg er glad for at du heller er tilstede akkurat her. Akkurat nå. Kom, sier hun og vipper den siste halve sjokoladebiten inn i munnen, der resten av storken møter kveldens varme kaffe og går i oppløsning.

Ventetid, fotografert av Jakob Arvola.

Den aller første høststormen sleper seg langs kysten. Men den har ikke samlet nok kraft der ute i Atlanterhavet til å bli skikkelig stor og sterk, slik høststormer skal være. På radiosendingen i morges forklarte meteorologen hvorfor det regner så mye. Helt naturlig, sa han, det er fordi det er så varm vind. Varm vind trekker fukt. Javisst. Og ute langs de uttråkkede, eldgamle stiene går reinen og venter på døden, men den vet det ikke. Eller kan hende den værer noe, et eller annet som ligger dypt i den ganske enkle hjernen, et instinkt i form av lukt. Den vet bare ikke helt hva den betyr, denne uroen. Den vandrer der og spiser urolig av høy og lav.

Paris 1938, ukjent fotograf.

Du finner disse postkortene i enhver bod langs boulevardene i Paris. De er også endel av sjelen i byen, disse øyeblikksbildene fra datidens by. Pariserne, som en gang for lenge, lenge siden hatet Eiffeltårnet, kunne selvsagt ikke tenke seg å leve uten det i dag. Og da dette bildet ble tatt hadde tårnet blitt noe byen faktisk likte. Ja, riktig så morsomt kunne det være å ha snøballkrig under de digre stålbeina. Det er i 1938, og ungdommene kaster snø og ler. Sommeren to år etterpå marsjerte tyske tropper inn og tok byen i bestittelse. Men nyt dette øyeblikksbildet av dem som ikke vet.

1 tanke om “Takk og pris for alt man ikke vet

Legg igjen en kommentar til Elisabeth Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *