Gjesp fra sofakroken

Oppslutningen om årets valg var den laveste i Norge på 80 år. Hundretusenvis satt hjemme. For oss som hver dag jobber for et levende demokrati, som bringer meninger til torgs, er det en sjokkerende sannhet. I land vi ikke liker å sammenligne oss med, sitter borgere og misunner oss stemmeretten. I andre nasjoner finnes mennesker som ikke har medbestemmelsesrett over sine egne liv, og som lever i angst for når neste gang en militærjunta rører på seg. Folk tier av frykt for konsekvenser for en bror eller en far.

I år brukte staten ni millioner kroner på opplysningsarbeid opp mot stortingsvalget. Reklamefilmer, innleide komikere. Oppfordringer, godsnakk og bønn. Noen valgstyrer lokket med pizza. Men pizzaen smakte best i sofakroken hjemme. Er det på tide med en røffere tone og en påminnelse?

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/09/stemmerett.flv[/pro-player]

3 tanker om “Gjesp fra sofakroken

  1. Enig i ditt gjesp – hva skal til? Nesten 1 million nordmenn velger å la være. Er det fordi de mener det ikke har noen effekt, at de ikke har noen mulighet til å påvirke? Eller er det fordi de ikke gidder bry seg, ikke gidder sette seg inn i ting? Jeg tror kanskje det siste – dessverre. Men, om det er en røffere tone som skal til, det vet jeg ikke. Tror faktisk ikke det. Det jeg tror skal til, er at det gjøres enklere å stemme. Hvorfor kan man levere selvangivelse på nett, men ikke stemme? Jeg får gåsehud av å tenke på all tiden man sparer på å la være å manuelt telle disse lappene vi så sirlig brettet. Men det til side, så tror jeg faktisk at det ville gjort at vi fikk økt prosentandelen som avga en stemme. Jeg tror, men vet selvfølgelig ikke.

    Psssst; Hørte jeg på klippet i videoen din en som het B. Hagelig til etternavn? Måtte fnise litt der, barnslig sånn.

  2. Tentativ analyse fra en halvkvalifisert synser:

    Valgkampen var så til de grader mediestyrt i år. Sirkus til folket. Konfrontasjon. Avbrutte resonnementer. Imbesile vinklinger. Og politikerne til valg stilte opp som villige marionetter. Det er en korrelasjon mellom tillit til politikere og valgdeltakelse. Når media undergraver politikernes mulighet til selv å sette agenda, synker tilliten til politikerne, et voilà, valgdeltakelsen synker også!

    (For ordens skyld: Jeg gjespet ikke i sofakroken!)

  3. Først: Hitler ble valgt. Quisling «proklamerte» seg til makten.

    Ellers: Hadde vi noe valg? Altså; når alt kommer til alt. Bortsett fra å proteststemme på FRP. Er det virkelig så stor forskjell på de andre partiene når det gjelder reell politikk at det er noen vits å stemme?

    Min mening: Norge er et finansministerie på linje med Japan og de færreste av politikerne tør ta reelle retningsvalg når de sitter med makt.

Legg igjen en kommentar til Astrid Avbryt svar