Arkitektur og hestehale mot natt

Det ligger et brev på den venstre siden av sengen. Han griper det med tre fingre og trekker arkene opp fra den knivskarpt åpnede konvolutten. Vinduet river i haspen, utålmodig, rykkende. De tettskrevne arkene med håndskriften hennes er egenartet sansefylte, det ser han i samme øyeblikk som han lar øynene skli langs de linjerte tankerekkene. ‘Noen ganger ligner du et strå’ tenker han mens han tar en tankepause i lesingen. ‘Du er et strå som jeg så for ikke mange timene siden, det lente seg fram og tilbake, hadde vinden rett imot, men det knakk aldri, det var en ekstrem spenst i dette strået, og ved hver pause i vindkastet stod det rett opp som om ingenting hadde skjedd. Det lå en erfaring i dette strået. Noe det hadde lært seg.’

Alle disse tankerekkene hennes fra en kafé. Observerende, noen ganger velberådde, andre ganger improvisatoriske, og brått er han tilstede, ved henne, rundt henne, mot fingrene hennes. Hun forteller om arkitekturen, han er med henne langs gatene i byen hennes, og langs linje sju på siste side stanser han og lukter idet hun skriver: ‘Nå løsnet jeg akkurat på hestehalen og slapp håret mitt ut’. Han puster dypere. Mot slutten av arket tar hun av seg halsbåndet. Klokken hans har ikke engang rukket å bli 03, og det ligger et halsbånd i to par hender: på arket i hennes, og denne natten i hans.

5 tanker om “Arkitektur og hestehale mot natt

  1. ..hva er det med deg og jenter med hestehale, Jacob??..og hårstrikk…nydelig skildret som alltid….fritt oversatt Kolbein Falkeid…»innleggene dine er som små hytter med lys i som lyser opp i fjellheimen.»….Takk!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *