Det er noe jeg vil si deg, mens jeg fortsatt vet
hvor mye jeg holder av deg og ditt.
Det er når jeg ikke vet mer at jeg vil at du skal vite
at det er dette øyeblikket jeg vil huske.
Det er viktig for meg å få sagt dette nå,
mens det fortsatt er tid, og jeg kan.
Det kommer en dag når det er du
som må huske det.
Vakkert – og sårt.
Og jeg forstår jo hvem det er tilegnet.
Vi følger jo med vi sørpå også.
Bortsett frå at barna mine skal dø før meg er det dette eg er mest redd for; at eg skal bli borte for dei rundt meg før kroppen min blir det.
så vakkert, jakob:)
Det må være så utrolig vanskelig å miste seg selv på den måten. Og ikke minst å se noen man er glad i forsvinne, bli visket ut. Det krever styrke å holde på øyeblikkene. Du skriver veldig fint om det.
Nydelig!