Miriams hodepine

Miriam er forelsket. Det har hun vært en god stund, og det ser virkelig ut til å være gjensidig. Nå skal hun flytte sammen med mannen i sitt liv, men det finnes visse haker ved det hele. Miriam er så betenkt at hun velger å søke råd i leserbrevspalten til det elegante magasinet Vakre Hjem & Interiør, nr 1/2008.

Målgruppen for Vakre Hjem & Interiør er todelt. Magasinet er samlingspunkt for en helt eksklusiv gruppe mennesker som ikke bare drømmer om å kjøpe en Duresta-sofa, men som både har evnen og viljen til å gjøre det. Ikke fordi de nødvendigvis har så mye penger, men kanskje rett og slett fordi de har spart. Lenge. Magasinets hjemmehos-reportasjer bærer preg av harmoniske flerbarns-familier i landlig stylede leiligheter i byen, eller overdådig pyntede herregårder uten bo- og driveplikt, der det gode livet er å tusle rundt blant tørkede blomsteroppsatser. Det er altså den ene målgruppen. Og jeg skjønner ikke hva som egentlig er så galt med det.

Den andre målgruppen er kanskje den største: de som drømmer om å leve slik. Mellom permene i bladet kan alle vi andre drømme oss inn i dukkehjem fra henfarne tider, der Carl Larsson sitter med akvarell-blokken i vinterhaven mens åtte harmoniske barn leker i dagligstuen der fruen akkurat har påbegynt et nytt broderi. Stort sett kjøper vi våre møbler på Bohus og Ikea, de er ikke håndsnekret i et eksklusivt verksted i Østerdalen. Stort sett handler vi gulvklinker på billigsalg hos Byggmakker, de er ikke omhyggelig håndpresset på et italiensk flisebrenneri. Men Vakre Hjem & Interiør byr på drømmer om noe annet. Inspirasjon til noe utenom det vanlige. Og jeg skjønner egentlig ikke hva som er så galt med det, heller.

Men Miriam er bekymret, og hun er forelsket. Hun har tatt mot til seg og skrevet det som det er: «Jeg skal flytte sammen med mitt livs kjærlighet og han liker slett ikke den romantiske stilen som jeg elsker. Leiligheten bærer tydelig preg av at den kun har vært bebodd av en kvinne, og min indre romantiker har fått fritt spillerom gjennom snart ti år. Det har vært herlig å kunne bestemme alt selv. Hvordan skal vi møtes når det gjelder dette? Jeg er redd det blir en ganske stor stilforvirring og håper inderlig på hjelp«. Redaksjonen gir Miriam vennlig, men bestemt råd om å nærme seg mannen, tone ned den romantiske og landlige stilen og heller tilby ham en litt råere fabrikklook «som ofte tiltaler våre menn«, skriver Lonnie og Vivian i svaret. De ber dem innstendig om å snakke sammen, og sortere og kaste med hard hånd når felleshjemmet skal bygges. 

Vi får håpe at kompromisset ble til å holde ut. Så et sted i Norge finnes det kanskje et hjem med overdådig pyntede tyllgardiner. Og et dobbeltdekket Sopwith Camel modellfly fra 20-tallet hengende i taket. Det vil helst gå bra.

9 tanker om “Miriams hodepine

  1. Hihihiiiiiii!!!! Hysterisk morsomt. Gud bedre. Ditt blikk på verden og verdens detaljer er bare … noe helt for seg selv. 🙂 Me like.

    Jeg har ofte tenkt på det der med mennene til de ivrigste romantiske hjemmestylerne. Min eks kalte det for et rosehelvete, det vi så i interiørmagasinene, og jeg skjønner jo godt hva han mener. Hvordan overlever man i et slikt rosehelvete?

    Jeg kan jo selv ha en lett hang til det romantiske.. men et sted får grensen gå. Selv for meg kan det bli for hvitt og søtt. Synes mange av karene som holder ut i slike omgivelser skulle fått en medalje for å ha gjort en hederlig innsats for å halde fred og ro i heimen og dermed kongeriket. Ja kanskje medalje fra kongen selv? For å holde ut et rosehelvete.

    Håper Miriam ikke blir mer stilforvirret enn at forholdet overlever. Jeg føler med henne.

  2. Haha, mange takk! Jeg har en tro på at dialog fører fram. Det finnes jo også kvinner som må forholde seg til 3200 watts musikkanlegg og gitarriff fra syttitallet. Der er også medaljer på sin plass. «De tildeles herved Svømmeknappen for Deres evne til å holde Dem flytende.»

  3. …simple living er stikkordet her….du trenger strengt tatt bare tannkost og dokost…og så masse stearinlys for å skape et hjem….og en dæsj med god vilje..overbærenhet, tilgivelse og litt romantikk….og et par hårstrikk…gule kanskje…

  4. Fnis , Stakkars Miriam . Det må ha vært en stor overvinnelse å blottlegge et så eksistensielt problem for omverdenen . Kanskje best å forbli singel? Ja , mer hårstrikk -og hvite plastarmband .

  5. Eg holdt ut ein og ein halv meter høge høyttalarar som kosta ei formue ein gong tidleg på nittitalet. Vi hadde til og med skråtak, men det knatt ikkje i meg, berre eg sa ein gong i blant at det var god lyd slapp eg å støvsuge. (det gjer eg forsåvidt framleis.) Vi hadde til og med ein subwoofer (!!!), den oppdaga eg ikkje før vi flytta, den låg under sofaen, og eg støvsugde jo ikkje.

    Dei høge vart lagt på Finn då ho som no er tretten byrja å gå, og stakk dei skarpe neglene sine inn i det mjuke høgtalarpapiret og fjerna ein liten bit. Då forsto far at ein annan type høgtalarar kanskje egna seg betre for småbarnshusstandar.

  6. Jeg skjønner Miriam godt. Man skal ha plass til de søte piketingene sine, og få et hjem invadert av kassegitarer, piano som samler støv, lydutstyr i hytt og gevær. Og aller helst skal piken klare å tåle alt.

    Jeg kan godt kjenne på den hodepinen, men med et smil.

    Flott skrevet!
    Klem fra Mylian

  7. Altså; her må en erfaren og singel skap-plasserer komme med de gode råd:
    Det er fullt mulig å bli sint, irritert og hormonell dersom interiøret blir et kompromis. Blir som å mixe gin tonicen med salatblader. Blir hverken mett eller sulten av det. Mer kvalm og rørete.

    Noen av oss er født med svært sensible deler i kroppen, som gjør at vi blir innvendige dårlige, får nedsatt funksjonsevne, mister tiltakslyst, får hormonelle svingninger og varierende humør uten noen form for forutsigbarhet – dersom omgivelsene vi bor i lager «støy» for øyet, sjel og sinn.

    Jeg er hellig overbevist om at en stk av mine ekskjærester ble svært mye teitere, mindre intelligent, lat, ekkel og dum – fordi han hadde flere stygge malerier, en drøss med ufattelig fæle nisser som moren hadde laget – samt en samling med vinylplater som hverken han eller andre brukte/hørte på eller lyttet til. Nå er jo ikke du slik, som har en fløyelsmyk penn og et ømt tastatur, men jeg må bare gni dette inn ordentlig…det er nemlig et svært alvorlig tema for oss som lider av syndromet. Vi er ikke vanskelige, vi er bare født slik.

    Ja, jeg overdrev. Men, bare for at jeg skal avslutte med å ta Miriams parti helt og holdent:) Jeg tror med min innebygde rettferdighetssans og teft for smart-kjæreste-strategi – at du skrev dette blogginnlegget for å vise at du har din egen smak, du bryr deg masse, men, at du kommer til å la henne få lov til å bestemme 99% av deres nye hjem:)

    PS:
    Du kan heller få lov til å innrede garasjen! Det kreves VIRKELIG sin mann for å tenke ut hvor de ulike verktøyene skal henges opp og hvor sneskuffene skal stå. Hvor det trengs doble stikkontakter, hvor skiene skal polstres opp om sommeren og hvordan vinterdekkene på en helt genial måte skal ligge akkurat perfekt til foran neste såpeglatte vei. Mang en time kan brukes til å knekke koden på hvor gressklipperen står tryggest – og samtidig lett tilgjengelig.

    Lykke til:)
    Takk for nok en bloggpost som oser av ordinnredningsglede!

Legg igjen en kommentar