– Kan du bite meg som en huggorm. Kan… du… som en… huggorm, hveser hun og strekker halsen bakover.
Han legger hendene rundt kjakene hennes, trekker henne nærmere, og biter. Utenfor det åpne vinduet trekker det opp til storm. Hun skriker. Stemmen hennes er uvant og fullstendig forandret, lik en sjakal som står snerrende på en åpen slette. Hun biter tilbake, kort og huggende, med et hardt glefs.
Stormen, med alle sine harde kast, var varslet. Bittene var det ikke. Han elsket slike upresise varsler.
…her i gården er det bare katta som av og til glefser til; uten forvarsel, men jeg liker det ikke!
Her er stormen varsla, men følest som ville hogg og glefs frå ein haust eg ikkje likar..
Lengtar etter våren……
Igjen en tekst som hugger tak i deg. Pluss et herlig uværsbilde (som ga meg Kåre Kivijærvi-assosiasjon!)
Hvorfor ikke: Men det trenger man da ikke like 🙂
Sigrid: Tenk på det slik: Våren er bare noen få snøstormer unna!
Egil: Tenk den som kunne eid en ekte Kivijærvi! Men det blir neppe på denne lønningen…
Mmmmm… 🙂
Vakkert!
Pirrende.
Utålmodig.
Hva skjedde så…?!
😉
~minisub
Kanskje det er på sin plass med en fortsettelse, skjønner jeg.