Nokså utemmet

Skrevet som en fortsettelse på «Kvinnen i orkidébutikken»

Han er en bereist mann. Det følger en hel del ekskursjoner og forpliktelser av forretningsmessig karakter med yrket som orkidéselger. Den beste siden ved det er alle synsinntrykkene, luktene og følelsen av å mestre sitt fag når han rutinert kan peke på en plante og si: Den har framtiden for seg.

Det verste er alle hotellrommene. Han kan bare ikke utstå hotellrom. Han minnes et hotellrom i Nederland for noen år siden, det var i januar, og trekken fra vinduet som ikke lot seg lukke var uutholdelig. Han hadde nettopp kjøpt to grønne, brede paphiopedilum som skulle til en fast kunde så snart han kom hjem, og utover natten forstod han at plantene kom til å dø i løpet av svært få timer dersom han ikke foretok seg noe. Derfor balanserte han de to krukkene ut i korridoren og la seg ved siden av dem, inntil veggen, og slik voktet han disse to krukkene med søvn som en spurv. Luften var tørr og kald, og om morgenen, rett før han bestilte drosje, dusjet han dem varsomt, slo silkepapir rundt dem og bar dem hastig ned. Resepsjonisten, en sleskt smilende mann med altfor kort hawaiiskjorte, vinket ‘på gjensyn’ – men han kom aldri mer tilbake til hotellet på høydedraget.  I bunn og grunn avskydde han Nederland fra denne stund, Nederland med sine vulgære tulipaner satt i masseproduksjon, et land med ufortjent ry som blomsterlandet. Han setter munnen mot den fyldige caffé crème-koppen og grøsser: fabrikkprodusert skrap. Nederland. Hah.

Det streifer en lukt av mango forbi ham på Café Des Beaux Arts. Den dekadente servitøren har sett ham, men hun tar bordet nærmest døren først, hilser et muntert ‘salut’ til en stamgjest og holder en kort blokk mellom fingrene. Han legger merke til at hun står bredbeint, vipper på hælene og duver med hoftene når hun noterer. Han er en mann av sans og samling. Likevel finner han det vanskelig å trekke øynene vekk. Han kjenner henne straks igjen. Hun snur seg, river arket av, legger det på disken og stanser ved bordet hans.
– Du holder fortsatt av den planten jeg plukket ut? spør hun og legger armene i kors. Hoftene hennes presser seg mot bordkanten. Han ser forbløffet på henne. Hun virker eldre enn i butikken.
– Den står trygt plassert på kjølerommet og venter, svarer han.
– Bak forhenget? Innerst?
– Innerst.
– Har du alt du trenger, kan jeg skaffe deg noe?
– Påfyll, kanskje?
– Jeg gir ikke påfyll på caffé crème. Men jeg kan kanskje gi deg noe som varer, sier hun og legger hånden på bordplaten. Rundt ringfingeren ligger et blekt bånd som avtrykk av en historie.
– Dette er egentlig ikke ditt bord, det tilhører en annen, svarer han.
– Det har nettopp vært vaktbytte, så dette bordet er mitt, sier hun og trekker pusten:
– Hvis du da ikke foretrekker å vente i evigheter, mener jeg.

4 tanker om “Nokså utemmet

  1. Kva kan det vere? Eit klassisk fransk valg vil vere Annick Goutal Folavril, ei fruktig, floral duft med mango, jasmin og eit lite sting av tomatblad. Eit meir rampete valg vil vere Kenzo Jungle L’Elephant, med sitrus, mango og lakris i samspel med kardemomme, nellik og spisskummen.

    Men ho er kanskje typen til å go unisex, og ha på seg Polo Black eller L’Artisan Timbuktu? Eau d’Orange verte trur eg ikkje det er, sjølv om den har mango i seg. Der er sitrusnotane lenger framme enn mangoen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *