Det finnes ikke blader på bjørkene mer nå. Det er over for i år. I enkelte vierkratt klamrer intenst gult håp seg fortsatt til tynne, seige grener, men kommer det én kuling til, ryker også det gule. Luften er sterkt tilstedeværende, det lukter frost og kaldt Barentshav. Tiden er inne til å komme hjem, med fine minner og nye horisonter der ute.
Jeg kan huske en slik høstdag for en rekke år siden. Det var den gangen jeg hadde lekt tabloidreporter i radioen, og hadde vært litt for tabloid. En intervju jeg hadde gjort hadde litt for skarpklipte kanter, i bokstavelig forstand. Det er noen ganger slik det blir når man må klippe byråkrater som snakker. Denne eldre, mannlige byråkraten ble flyvende forbannet etter å ha hørt morgensendingen. Han ringte meg opp og fortalte nøyaktig hva jeg var verdt som journalist, og at han aldri kom til å la seg intervjue igjen. Det var i den tiden man kunne slenge på røret med et smell etter endt samtale, ikke som nå, der det ikke gir samme effekt å trykke på samtaleknappen på mobilen. Det ettertrykkelige, talende smellet av det tunge plastrøret som klaskes mot telefongaffelen hadde noe særegent over seg. Nå for tiden blir det bare i høyden en pip, og deretter stille.
Vi gikk nok i tenkeboksen begge to etter den samtalen. For meg var han en viktig kilde, og NRK var for ham et viktig talerør for samfunnsinformasjon. Situasjonen var ganske kinkig. Hver på vår kant gikk vi grublende et par dagers tid. Så begynte jeg å tenke. Han hadde jo faktisk rett. Intervjuet var ikke helt rettferdig. Så hva om jeg tok mot til meg, ringte ham opp, sa unnskyld, og inviterte ham på portrettintervju med pølsekoking ved havet?
– Hallo. Det er meg.
– Jasså.
– Du. Du har rett. Kunne du tenke deg å spise pølser på fredag nede i fjæra?
– Høh?
– Seriøst altså.
– Hva skal hensikten med det være?
– Å lage portrett av deg.
– Jasså. Jaha. Høh. Høhø. Og når da?
– Fredag klokken 1630.
– På direkten?
– Ja. Ehe. Ehehe.
– Da sier vi det. Bra det er på direkten, for da har du ikke anledning til å klippe meg.
Klask.
Jeg var selvsagt nervøs. Ikke for å gå på direkten, men for at alt skulle skjære seg igjen, at han ville flippe ut, at jeg ville flippe ut. Men klokken 1630 satt vi ved havet, primusen suste, måkene skrek, skjærene skvatret, og jeg følte meg helt koko. Der satt vi og ventet på cue til å gå på, mens ketchupflaska var tett.
Det intervjuet er jeg veldig glad for at jeg turde gå til. Kjøttpølsene sprakk, og det gjorde også isfronten. Ketchupen lagde prompelyder. Vi hadde det faktisk svært morsomt der i høstkulda. Jeg ble kvitt tabloidsjuka. Og etter sending skilte vi lag med fornyet tro på at ting går an. Den ettermiddagen kan man trygt si at pølse rimte på føl’se.
Høstferie. Høsten er her. Du kjenner det. Når du kommer hjem, lukt på den. Fortell meg om din høst.
Fint og morsomt 🙂 Likte spesielt «I enkelte vierkratt klamrer intenst gult håp seg fortsatt til tynne, seige grener»
Jeg liker virkelig tanken på et portrettintervju med pølser i strandkanten. Beskrivelsen var så levende at jeg satt der med dere.
ziarah: For det er jo det de gjør!
Villkatta: Takk! Ketchupflasken som lagde lyd gjorde susen…
Og jeg får klump i halsen, jeg.
Nydelig historie om alt jeg tror på.
😉
Ja, det var formuleringen jeg likte. At høstbladene er blitt håpet og at håpet er gult.
Der sluttet du å være journalist og ble et menneske. Et modig menneske. Og dermed en bedre journalist. Skulle ønske flere i media skjønte det.
Fire bokstaver: takk.