Telegram

Varanger, oktober 1944.

Gresset opp til kommandobrakka er omsluttet av rim. Hun småspringer opp den bratte bakken, og hilser sedvanlig muntert til maskingevær-vakta som sitter i betongstillingen. De to vaktpostene hilser tilbake med hender kledt i tykke vindvotter:
– Liebchen schön, du er heldig i dag, han er på vakt i brakka! roper den ene.
– Vet jeg vel! roper hun smilende og trekker vadmelskåpen opp mot skuldrene. I det samme hun tar i dørklinken til brakka, åpnes den fra motsatt side. En kortklipt, eldre mann med smalt blikk står foran henne i døråpningen, de tynne brillene gir ham et nifst utseende, barten er tett og munnen smal. Av uniformen ser hun at han er svært høyt dekorert. Smilet han gir henne er granskende.
– Oktober er overraskende mild, sier han, tar to steg ned og tenner en sigar. Blikket hans er rettet mot sørøsthimmelen, som om han speider etter noe.
– De burde ikke vanke her oppe, frøken. Det er ikke bra for ettermælet Deres.
– Og hvem gir meg gode råd, om jeg tør spørre? svarer hun tilbake på tysk. Offiseren holder et par svarte hansker i venstre hånd, han stapper dem ned i frakkelommen og holder uniformsluen under venstre armhule. Han myser fortsatt mot sørøst. Plutselig skifter han blikkretning og ser rett på henne. Blikkskiftet er overveldende for henne, hun ser ham inn i øynene og hører stemmen hans, stødig og lavfrekvent mens han rekker fram hånden:
– Lothar Rendulic, gleder meg.
– Ingrid. Jeg håper det samme.
– Snøen lar vente på seg, Ingrid. Utmerket. Og jeg hører av tonen Deres at De har lært av okkupasjonsmakten.
– Det er ikke normalt, dette. Det burde vært flere meter snø allerede.
– Det er svært mye som ikke er normalt nå for tiden, svarer mannen og blåser sigarrøyk ut i den frostbitte luften. Hun gransker blikket hans. Det er noe som tiltaler henne. Bak det stålplate-lignende uttrykket er det noe som minner om sorg. Uro, kanskje.
– Jeg må avsted, Ingrid. Det var hyggelig å snakke med Dem. Og et siste råd: Ta vare på det som er igjen. Det er ikke mye. Farvel.
Han venter ikke på flere ord, går målbevisst mot en ventende grønnsvart pansret bil og setter seg inn i baksetet. Hun rister møtet av seg, åpner døren og tråkker inn i kommandobrakka.

Han står ved et tegnebord sammen med noen kolleger. Det er noe merkelig ved stemningen i rommet. Hun griper rundt nakken hans bakfra, stryker den. Han snur seg, og hun ser en angst. En regelrett angst.
– Kjære, har det skjedd noe? spør hun og kjenner at han er iskald. På tegnebordet ligger en rekke kart, og et telegram stemplet «Strengt hemmelig». Lyden av årets siste gåsetrekk svirrer utenfor det åpne vinduet.

Generaloberst Lothar Rendulic. Foto: Tyske arkiver.

Etterord
Nå i oktober er det 65 år siden tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark. Adolf Hitler personlig gav oppdraget til generaloberst Lothar Rendulic, øverskommanderende for styrkene i nord. Rendulic skulle i utgangspunktet evakuere hele Finnmarks befolkning sørover, mens alle bygninger og all infrastruktur skulle destrueres. De russiske styrkene foretok stadig nærmere manøvre og presset fronten fra flere kanter. Alle hus skulle brennes, slik at russiske styrker ikke skulle kunne bruke bebyggelsen under en beleiring. Evakueringen gikk ikke slik Rendulic planla. Tusenvis rømte til fjells og gjemte seg i jordhuler og hytter. Den milde høsten og forvinteren reddet dem fra å fryse ihjel. De som ble evakuert, ble satt på båter sørover til flyktningeleire og mottaksstasjoner. De som vendte hjem etter fredsslutningen i 1945, møtte et Finnmark fullstendig i aske.

Generaloberst Lothar Rendulic ble arrestert etter krigen og satt under tiltale i Nürnberg for to forhold: forbrytelser mot menneskeheten på Balkan, samt for å ha brukt den brente jords taktikk i Finnmark. Han ble dømt for det første forholdet, og frifunnet for det siste. Rendulic ble løslatt i 1951, og døde i 1971.

Det kan ha vært rundt regnet 100 000 norske kvinner som hadde et forhold til menn i det tyske militærapparatet. 14 000 av dem ble fengslet eller internert uten gyldig lov og dom etter 1945. I forbindelse med det norske frigjøringsjubileet i 1995 skrev organisasjonen Lebensborns talsperson: » For Norge som nasjon var dette sikkert både stort og bra. For en del andre nordmenn var det helvete som brøt løs igjen. Jeg vet om eldre damer som i uker og måneder ikke maktet å gå utenfor døren. Sjikane, ukvemsord og klipping av hår var brent inn i hjerte, hjerne og sjel. «

4 tanker om “Telegram

  1. For ikke så mange år siden fikk jeg vite at bestefar min hadde vært en tyskervennlig ordfører i hjemkommunen min under krigen. Før det hadde jeg hørt historier fra familien om hvor grei tyskerten kun være å ha med å gjøre. Man hadde vel hatt det man vel kan kalle et «noe grumsete» forhold til okkupasjonsmakten.
    Tror det var mange som frivillig eller ei åtte avfinne seg med å ha et grumsete forhold til de tyske soldatene. Særlig i Nord-Norge der forholdene var så små.
    Gutta på skauen, Max manus m.fl. var når alt kommer til alt, noen få ungdommer som likevel ville vært i opprør mot det etablerte. Og tyskerne var så til de grader etablert.

  2. Dnort, det er det som er det store tabuet. Disse små samfunnene var tett sammenvevd med okkupasjonsmakten, se for eksempel på Bugøynes (til ikke lokalkjente: lite fiskevær ved Varangerfjorden som ikke ble brent, fordi kommandanten ikke greide å etterkomme ordre) .

    Det var også et stort sjokk for den norske «frigjøringsstyrken» som kom i begynnelsen av november, nesten to uker etter russerne, å se hvor tett det egentlig var her. Nidvisene om befolkningen som ble skrevet av de norske soldatene på brakka. Det er ikke rart at det gikk galt. Det skal bli veldig interessant å se Nils Gaups storfilmatisering av evakueringen og brenningen.

  3. …og når man hører hvor nedlatende veldig mange gamle folk kan tillate seg å prate om alt og alle som er annerledes eller «utlendinger» og ser hvor mange av dem som stemmer FRP, så er det jaggu ikke mange av dem som skal våge å kritisere Hamsun og andre kjente «venner av nazistene»!
    Sånn, da var det sagt… kos dere i Spania…

  4. Tenkte meg nesten du hadde skrevet noe om krigen. I anledning dagen, 9. april, har jeg akkurat argumentert for at vi ikke trenger mer litteratur og forskning om krigen nå. Det holder. Nok er nok. Men når jeg leser dette, og fortsettelsen, må jeg moderere litt. Vi tåler nok litt mer god skjønnlitteratur, så vi kjenner menneskene i krig fra innsiden. Sånn som du skriver her 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *