Ord til trøst ved bunnen av motbakker
Noen skal sette rekorder denne vinteren.
De skal sprinte det raskeste de kan.
Andre skal slite seg gjennom femmila,
med blodsmak i kjeften opp de siste kneikene,
og de er ikke på hjemmebane.
Det står ikke et entusiastisk hjemmepublikum og heier,
de må klare det selv.
Jeg husker en mann fra langt tilbake
fra den gangen vi var store på femmila.
Arturo Kinch fra Costa Rica.
Han kom i mål etter fem timer
forbigått av alle.
Det er ikke noen utpreget langrennskultur
på Costa Rica.
Men Arturo hadde mål i sikte,
selv om han brukte fem timer på å se målet.
Det beste av alt
var at jeg ikke kan huske at vi lo av Arturo Kinch.
Han hadde sine mål
der han slet seg frådende langs løypene
forbigått av alle.
Men han kom da dit han skulle.
Så nå er vinteren her.
Det er ingen grunn til å ha piggene ute av den grunn.
Flyt litt mer.
Litt til.
Det er fullt mulig å sette sine egne rekorder.
De har jo dukket opp med jevne mellomrom disse besatte menneskene som vil drive vintersport, de har kommet fra Afrika og Asia og gud vet hvor de ikke har kommet fra. Kanskje vi ikke ler av dem fordi vintersport er et av de områdene vi nordmenn mener det er lov å ta ut litt galskap? At vi skjønner besettelsen og lysten? Men vi har jo ristet en smule på hodet, for hva er det som driver dem? Det å bortimot totalt mangle evner, men alikevel gjøre det?
Ja, det er fullt mulig å sette sine egne rekorden, absolutt. Det er fint å utfordre seg selv. Men om jeg går femmila, så må jeg ikke knekke sammen om jeg går 5 min saktere enn forrige gang. Da må jeg ha fokus på at selve gjennomførelsen har en verdi i seg selv. At der ligger styrken i meg, at jeg holder ut i fem timer etter at de begavede har passert målstreken.
Ja, flyte litt mer, huske å ta av håndbrekket når man kjører. Så blir det litt enklere å gjennomføre. 😀
Takk for at du minnet meg på de gærningene der! Herlig.
Det var fint sagt, Jakob. Ein må finne sin eigen veg og sette sine eigne mål. Følgjer ein etter andre og deira mål risikerer ein å ende opp ein plass ein ikkje vil vere.
Dette skrev du til meg, skjønner du. Tusen takk.
..og for oss konkurransemennesker gjelder det vel så mye å konkurrere mot egne tidligere rekorder …som kan føre oss mot egne nye mål..ikke andres….god helg..
Takk! Nå henger det ved siden av skrivebordet mitt, håndskrevet og med ditt navn under. Er omtrent midt i motbakken nå, men det kommer jo flere.
Lykke til, Berit. Fint at dette kan være til hjelp.