Han finner denne mørkbrente kaffen innerst i skapet, og han kan bare strekke nakken ut i entreen, for døren til soverommet er åpent, og et fotblad kroer seg rundt en sval dyne. Bevegelsen der inne etterfølges av en lyd som ikke kan gjenskapes av noen andre, ikke gjenfortelles, ikke plasseres på noe annet sted enn der, akkurat der, denne formiddagen som er gjennomtrukket av friskt regn. Lyden snor seg rundt hjørnet mot entreen, den sier noe i retning av ‘bruk den tiden du trenger, men nå vet du hvordan det henger sammen, og snart kommer du inn til meg med en kaffekopp.’ De hørte regnet om natten.

Det var mye han hørte om natten. Hvordan regnet falt filtrert gjennom fortsatt gjenværende tunge, røde blader – en bil eller to som passerte mot våte asfaltstriper – og hvordan det gjentatte ganger smalt et sterkt, kort ekko fra vegg til vegg i rommet hver gang to fotblader tok spenntak.

Denne posen med mørkbrent kaffe ble en gang pakket på en fabrikk, og det var allerede finanskrise i verden, og den ble lagt i en kasse, på daværende tidspunkt uten bestemmelsessted eller framtid, satt på trailer, og den kunne havnet hvor som helst. Den gjorde ikke det. Det havnet på et kjøkken, uvørent men lykkelig åpnet av en mann som skamløst tar for seg av en lavfrekvent lyd, og synet av et fotblad som snor seg dovent og forventningsfullt mot en ny dag og en ny vinter. Og er ikke dét lykke, så vet ikke jeg.