Et sted må man begynne

– Kom, sier hun og tar ham i hånden. Herregud, denne insisterende hånden, dette kjærtegnet som er ferskt og likevel kjent. Hun sa det. Han nikket. Det er så kjent. Det er kondensstriper på himmelen, spor etter fly som akkurat har tatt av, og det er luktspor på overarmen hans, han vet det, han kjenner kondensstripene fra en lang morgen.
– Kom, så skal jeg vise deg noe merkelig. Det er en trapp her, den fører til ingen steder!

Og ganske riktig. En steintrapp, midt i et skogsholt, på bunnen av en bakke, den er lystig påbegynt, trassig lagt, og til sist iherdig fullført opp bakkekammen – men den fører ingen steder, og det må ha vært lenge siden noen målte opp stigningen og bestemte seg for å bygge en trapp. Det gror mose på den nå. Kanskje skulle den være de første stegene mot et hjem, en planlagt framtid, med utsikt over vannet. Det ble ikke noe av det storslåtte huset på høyden. Men noen forsøkte. Det ble da tross alt bygget en trapp.

3 tanker om “Et sted må man begynne

  1. Kanskje noen bare var lei av å gå opp skråninga, kanskje når den blir glatt og ekkel av blader i septemberoktober, og derfor laga ei trapp for å gå lettere opp? Eller ned? Så slipper de ramle på rumpa si. Forsempel. Kanskje noen gjorde noe godt for seg selv og sine medmennesker uten å kreve en plakett på stedet for å annonsere det for all verden? 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *