Tidsnok

Den som vil har i dag fått én time ekstra. Og det vil vi da. En venn av meg fortalte forresten i dag om en sjuretters middag som fant sted i går kveld. Selskapet satt ved matbordet i sju timer med mat og drikke, og hver rett og hvert slags drikke hadde en historie. Jeg liker slike mathistorier. Jeg rett og slett elsker langsom mat, og tiden det tar.

Jeg vet at jeg slett ikke er alene om å føle meg ubekvem med stemninger eller situasjoner der en eller annen signaliserer at ting burde gått raskere, at man burde vært et annet sted. Ja, rett ut sagt: At langsom nytelse er sommel og ineffektivitet. Flakkende blikk som sier: kom til poenget, kjapp deg. Det er ikke mulig under sjuretters middager. Under slike seanser rekker alle å snakke ut. Resonnementer får lov til å tvile seg fram langs bordkanten, snu og ta plass i andre tankerekker ved potetskålen, for deretter å bli sendt spørrende tilbake med påfyll i glasset.

Rognebærgeléen som ble kokt denne helgen her i huset var langsom. Bærene ble plukket den 15. oktober, kokt og silt i går, kokt opp igjen og tilsatt sukker og bestod geléprøven med glans i ettermiddag. Det er ingen hast med å spise den, heller. Det skal absolutt settes en best-før-dato på det meste. Det var da en tid der jeg, som noenogtjue-åring, som mange i min daværende aldersgruppe, hadde satt «bør kastes nå» på det meste over førti år. Det skulle ikke forbause meg om det snart kommer bør-brukes-innen-frist på trettiåringer, også. Noen yrkesgrupper har visst praktisert det lenge. Men disse rognebærene som ble kokt i går og silt i dag: Noe hadde skjedd med dem på veien nordover. Ikke var de bitre mer, men milde og likevel utfordrende i smak – rognebær er ikke for amatører. De var bløte, men på ingen måte vasstrukne. De var rett og slett bare helt passende til formålet. Og her er oppskriften, for dem som har glemt det:

Denne helgens smaker og lukter har vært mange: Milde, avsilte rognebær i møte med sukker – seigt og varmtsmakende rett før geléprøven. Fyldig franskbrent kaffe i møte med temmelig avmålt, hardt arktisk vann. Punktum, nytt avsnitt: Syrlig smak den ene dagen, og som blir mørk og dypdykkende mot natt den neste. Punktum, nytt avsnitt: Nina Ricci avspent og høylydt påståelig mot vintertid og klokken én time tilbake. Alt er egentlig tidsnok. Vintertid passer meg bra nå.

4 tanker om “Tidsnok

  1. Dnort: Ja! Ja! Det ber noe med pepperkornene som er enda mørere, og sausen som er enda tjukkere,
    gunnhild: Det du antyder – ja. Jeg vet.
    Alt godt: Takk! Ja, så var det altså på’n med nye runder 😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *