Han hadde våknet klokken 0340, eller deromkring, og det var ingenting annet hun heller ville enn å slå armene rundt ham, og det var ikke engang kaldt i rommet. Det var ikke engang mange timene siden hun sist hadde kjørt en sjakal-lignende snerrelyd gjennom rommet, men nå var den der igjen. Og han visste at han kom til å finne en lapp på kjøkkenet, og han visste til og med hvor den kom til å ligge.
Det finnes én tid for å sove, og én tid for å vise at man er våken. Det er ikke alle forunt å ha den egenskapen. Det er ikke bare prat og gode hensikter i deg. Det er vår tid nå.
Herlig! 😀