Tilegnet byen

Vi sitter på t-banen, kjæresten min og jeg, det er tidlig lørdag kveld. Vognene setter fart etter forrige stasjon og suser videre inn i tunnelen, i rute mot nye reisende. Kvinnen i setet foran oss har påmalte øyenbryn. Man må være på ganske nært hold for å se det: Hun har ikke et eneste hårstrå over øynene som vitner om ubestemmelig utenlandsk herkomst, men derimot tydelig påmalte bryn, lagt i brede blyantstreker i nøytralt stemningsleie. Hvis hun hadde dratt blyanten opp, ville hun vært spørrende. Med streken ned ville hun blitt den tenksomme, kanskje til og med den tilknappede.

Jeg har sett det så mange ganger før, dette med en storbys evne til å forstå at alle ikke er fornøyde med å være seg selv nok. En storby har en avslappet og selvsikker holdning til påmalte øyenbryn, rare hatter, merkverdige meninger, kreativ livsførsel og alternativer til stillstand. Luktene forandrer seg fra det ene gatehjørnet til det andre. Og slaps og sludd har mange nyanser.

 «Det er lagd så mange sanger om å ha det gøy på landet, denne handla om å lengte hjem. Jeg husker noen kuer, kanskje enda flere fluer, men det va’kke noe spennende med dem» synger Lillebjørn Nilsen i visa om barndommens feriekoloni-opphold, der han egentlig, som Tramteateret, ville tilbake til by’n. Kanskje det er på tide, nå når novembermørket senker seg over byene, å komme med historiene om det pene ved en storby. Fortell.

7 tanker om “Tilegnet byen

  1. I en storby kan man til en viss grad velge selv hvor synlig eller usynlig man kan være. Det er ikke så farlig, vær gjerne rar, og vær deg selv.

    Storbyens ståk og larm sier man. Javisst er det ståk og larm i byen, men det er fullt mulig å finne stille rom også i en stor by. Og du, du kan helt fint være stille midt i larmen. Det går fint an å spasere skulder ved skulder i timevis i larmen og ståket og være stille sammen. Og helt rolig på innsiden.

    En storby kan sette seg fast i en for alltid. Kan ha gjort så inntrykk at man aldri kommer fra den. New York var et sånt sted. En bortimot sjokkartet opplevelse. Arkitekturen, de høye husene, hvordan det hele er planlagt. Nesten så man ikke kan fatte det. Og de sier Oslo er stor..

    I min neste bok, (beklager, jeg må bare si det sånn, det er så altfor fristende å dra den klisjeen der:-)) skriver jeg en liten historie om to som vandrer gatelangs i en kjempestor, vakker by etter kart som aldri helt stemmer med terrenget. Hun kommer hjem med en pose full av blonder ( det er jo en sybok må vite) og minner, hun setter seg ved symaskinen.. og syr. Et plagg med historie. Så storbyen inspirerer.

    Man trenger slettes ikke dra ut i skauen for å finne poesien. Den renner gatelangs i enhver storby. Du må bare huske å ha øynene åpne.

  2. Vet ikke helt. Uansett hvor du befinner deg handler det vel mest om å være trygg på deg selv og ha et slags mål med det du gjør. Har du det er det samma f..n hvor du bor. Og da får du fine historier hvor som helst.
    Selv liker jeg London. Dvs. jeg likte i hvert fall byen. Tror de toetasjes bussene sammen med hypermoderne handlegater hadde noe med det å gjøre.

    Liker variasjon og blanding av nytt og gammelt. Burde vel holdt meg i Tromsø da…

  3. Ein kan seie så mykje om bebygning, fasilitetar, arkitektur, historie og natur. Det viktigste lell er folka.

    Kvar stad har sitt lynne. Sjøl om dei kanhende liknar på kvarandre, er stemninga mellom menneska unik på kvar enkelt plass, og i byen blir dette fortetta. Det er naturlegvis sammensett, som ei potpourriblanding med vekslande flavør til ulike tider og stader, men like fullt kan ein fornemme ein distinkt atmosfære, nestan til å handsama.

    Eg har nettopp drikke kaffe etter midnatt med eit av mine favorittmenneske på kafeen hennar og hørt henne fortelle historier. Ei impulsoppleving eg fekk fordi eg tilfeldigvis traska forbi på veg heim frå konsert og fekk auga på henne der inne attom disken.

    Dette er noko av det eg verdsetter aller mest: Samkvem i det stille med fascinerande folk. Ikkje berre i byen, men oftare der enn utanfor.

  4. En av de beste tingene med enhver storby, er at uansett hvor godt kjent man er, så kan man alltids ta en ny vei, og finne noe nytt. Og med min by, finner jeg stadig nye, sjarmerende, overraskende steder.

  5. Eg er enig, Pål. Berlin har sine «bezirke», og slik er det her eg bur og. Eg kan vere lenge berre i «min» del av byen, eg jobbar her og alt eg treng av menneske, ting og tenester er innan rekkevidde. Når eg tek folk heimafrå meg til min lille landsby blir dei overraska over at slikt finst inne i ein storby.

Legg igjen en kommentar til Alt godt Avbryt svar