Pianoet på rue Galande

Nå driver løvverket gatelangs i Paris. Feiemaskinene sveiper og suser langs brosteinskantene tidlig på morgenen etter regnskyll og nattevind. Riktignok er Paris en innlandsby, men vindene gjennom boulevardene i sentrum og forstedene i utkanten kan likevel komme opp i adskillige sekundmeter.

Det er meningsløst å snakke om at storbyens puls blir rolig etter hordene av fellesferierende italienere og briter, men den endrer i alle fall takt. En verdensmetropol blir aldri helt rolig. Men det skjer altså et taktskifte. Høstmørket legger seg tidligere og tidligere langs broene, slik det gjør i Europa forøvrig. Og det er nå du bør reise til byen. Det er nå du kan oppleve en annen ro, andre farger og få andre sanseinntrykk enn når den tørre sommervarmen setter seg i brokarene og trappetrinnene. Anbefalingen min om hvor du bør dra baserer seg på en slik doven ettermiddag i sommer. Lytt etter operettesang fra et åpent vindu på rue Galande, og se etter skiltet Aux Trois Mailletz.

Den rike kabaret-tradisjonen i Paris strekker seg langt tilbake i tid. Revyteateret Folies-Bergère spilte sin første forestilling i 1869. Tjue år senere stod Moulin Rouge ferdig på Montmartre. Og historien om Edith Piafs karriere startet på brosteinslagte bakgater og inn i røykfylte nattklubber og kafé-lokaler. Det åpne vinduet på rue Galande denne tidlige kvelden i sommer bragte meg en ny historie som jeg ikke fikk før et par dager etterpå: under den avslappede og uhøytidelige fasaden på Aux Trois Mailletz ligger en musikktradisjon som ville fått en hvilken som helst investor til å gni seg i hendene: «Dette stedet har potensiale!» Men Aux Trois Mailletz trenger ikke glorete neonskilt. Det holder godt for personalet å gi meg et glass husets rødvin, lene seg over mot bordkanten for å spørre om jeg har det jeg trenger, for deretter – ganske så diskret dekadent – å legge til: «Vi er den eldste musikkrestauranten i Paris. Nina Simone er blant dem som har sunget her. Noe mer, monsieur?»

Restauranten er i to plan. Pianoet står i første etasje, og det var der jeg oppholdt meg mest, ved det lille bordet tett ved døren, sammen med mannen med hatten, som satt der kveld etter kveld med sin ene drink og lyttet. Eller denne mannen tidlig i syttiårene, håret bakoverstrøket, i kremhvit dress og mørkt skjerf rundt halsen, smilende ansikt der han tar plass ved det som åpenbart er stambordet hans. Pianoet er lokalets samlingspunkt.

Mitt første møte med restauranten er en fyrrykende operettejam, anført av en distingvert kjolekledt eldre dame med briller på nesen og en sikker stemme med høy oktavføring, som skåret ut av noe udefinerbart gammeldags. Etter en time blir hun avløst av to andre operasangere, som igjen en time etterpå skifter plass med cabaretsangere som tar oss tilbake til trettitallets Frankrike, førtitallets Paris og femtitallets nye Europa. Det kommer og går artister hele tiden på Aux Trois Mailletz, og pianoet er samlingspunktet.

– Det er masse spøkelser her. Hele kvartalet er fullt av dem. Du ser den kirken tvers over gaten? Det er den eldste kirken i Paris. Jeg sier ikke mer.

Eric er rundt 190 lang, i begynnelsen av femtiårene og nynner høyt til lyden av en arie som siver ut av døren. Som servitør på Aux Trois Mailletz kan han konstatere at ingen kveld er lik den neste.
– Om de er profesjonelle? Noen av dem er det. Andre er studenter som får sjansen til å vise hva de kan. Og gjestene her kommer tilbake, igjen og igjen. Som hun der borte, for eksempel, sier Eric og peker på en kvinne i trettiårene ved et vindu. Ved pianoet har det nok en gang vært bytte, og nå står et ungt kvinnelig talent med klar, nasal stemme og gir oss «Milord».
– Javisst. Hit kommer jeg så ofte jeg kan, sier kvinnen som Eric har anbefalt meg å snakke med, og hun resiterer gjerne siste vers av «Milord», som jeg har hatt vansker for å forstå betydningen av. På Aux Trois Mailletz finnes nemlig delemennesker, som gjerne deler av seg selv, rundhåndet og åpent.

Kjelleretasjen er stedets kabaretscene. Jeg blir raskt tatt hånd om av restaurantsjefen, som resolutt plasserer meg ved et langbord, beordrer et glass vin på bordet på husets regning, og forteller at det egentlig ikke er nødvendig å reklamere så mye. De som har oppdaget Aux Trois Mailletz, bringer det videre uansett.

Og det har jeg altså gjort nå. Adressen er 56 rue Galande. Takk for fine dager, Eric og dere andre! Salut Eric, et tout le monde!  Je vous remercie pour les beaux souvenirs des soirées au restaurant. Je pense qu’il va falloir mettre à côté deux chaises quand je viendrai la prochaine fois… Au revoir!

Fra Aux Trois Mailletz  – en lydsmakebit august 2009:

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/11/opera.mp3[/pro-player]

3 tanker om “Pianoet på rue Galande

  1. Hei,
    Trivelig å se at nok en nordmann har oppdaget Aux Trois Mailletz. Jeg har selv vært der x-antall ganger de siste årene, og noe av det som gjør at du virkelig føler deg velkommen er det enkle fakta at både restauranteier, betjening og artister kjenner deg igjen selv om det har gått måneder siden siste besøk.
    Støtter absolutt din anbefaling om å ta turen innom, og må si at for mitt vedkommende så er ikke en tur til Paris komplett uten et besøk der.
    De har forøvrig også et absolutt brukbart kjøkken, og man kan velge om man vil nyte sin middag enten oppe i pianobaren eller nede i kjelleren.
    mvh
    Vidar («stamgjest» på Aux Trois Mailletz)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *