Om å stå på sidelinja

– Jeg tenker at vi bare blir stående her, jeg, da er ingenting som skjer vår skyld.
Drosjesjåføren har vrengt bilen halvveis opp på fortauet i snøfallet. I krysset har det oppstått en situasjon som krever både glidelåsprinsipp, evnen til å se og evnen til å handle. Vår mann har valgt å trekke seg ut av situasjonen, taksameteret står på 89 kroner.
– Se på han idioten der, se på’n, sier vår mann og peker på en trailer som forsøker å rygge. Trailersjåføren glir bakover og slipper forbi en Golf som har stått bak.
– Sånne folk burde ikke hatt lappen, ser du hvordan han sniker? påpeker vår mann og klasker hånden oppgitt på rattet når Golf’en passerer:
– Det er sånne folk som skaper trøbbel i livet, de turer på og turer på.
– Såvidt jeg så hadde han egentlig forkjørsrett? spør jeg og ser på taksameteret, det er oppe i 93 kroner. Vi står fortsatt stille.
– Det finnes ikke forkjørsrett i slikt vær, fastslår vår ekspert bak rattet. Bak oss står det nå to biler som venter på at vi skal reagere på en luke i trafikken, men vår mann rikker seg ikke:
– Ja, de må bare tute der bak, det er ikke deres bonuspoenger som ryker, sier vår mann og fortsetter pekende:
– Se på henne! Herregud! Hvor kom hun fra? Hun der, så du henne som kom gående over gangfeltet? Har jo ikke peiling på trafikk, vet du! Bare går på!
Jeg svarer ikke, men konstaterer at vår mann ikke har nødblinkerne på, faktisk ikke et eneste varsellys som indikerer hvor vi vil eller hva vi gjør her, halvveis stående på fortauet. Han kommer meg i forkjøpet:
– Og så er det disse som bruker nødblinkerne, ikke sant. Blinker og blinker, man aner jo faen ikke hvor de skal eller hva som skjer! Nei, det beste er bare å bli stående stille, da er ingenting vår skyld. Kommer det en jævel susende nå, så kan jeg si at jeg stod stille. Til beste for alle her i denne situasjonen, å bare stå stille. Til beste for alle det.
Uten vår hjelp løser situasjonen i krysset seg sju minutter og en femtilapp senere. Vi er aller sist ut av krysset, etter å ha blitt tutet på av fire biler bak oss, samt sperret utkjøringsmulighetene til en postbil fra en oppgang til høyre.
– Ja, la dem bare tute. Jeg har kjørt drosje så lenge i denna byen at jeg vet alt om slike situasjoner. Og om livet generelt. Det beste er å stå stille når situasjoner oppstår. Sånn, nå lærte du noe, tenker jeg.

4 tanker om “Om å stå på sidelinja

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *