Dadler i løsvekt

    Departementsansatt Jon K. liker fredager. Det er noe med fredager. Sjefen, ministeren, pleier å dra fra kontoret allerede ved nitiden på morgenen for å rekke Kongen i statsråd klokken 11. Det brer seg alltid en lettelse i systemet når ministeren drar. Det pleier å bli tidlig helg i departementskorridorene når den svarte statsrådsbilen svinger ut av kvartalet. Dette er årsaken til at trettisju år gamle Jon K. nå står på Rema allerede klokken 13. Han registrerer med et visst ubehag at årets juledadler ligger klare i en pent utbrettet og sortert eske tett ved bananene.
    Jon K. har et anstrengt forhold til dadler. De skrukkete, brune og klisne søtsakene minner ham om en jul en gang som han helst kunne vært foruten.
    Det blir sagt om Jon K. at han aldri gjør noe overilt. Faktisk blir det trukket fram som et vesentlig, pålitelig og stabilt karaktertrekk ved ham. Statsråden pleier å si det på stabsmøtene, når de ville ideene til statssekretæren kommer på bordet:
    «Jon K, hva mener du om denne saken, du som er så fornuftig? Burde vi gå ut i media, slik statssekretæren her mener, og si at Den Norske Lægeforening består av ullhoder? Kan man si slikt? Ullhoder?»
    Og Jon K. har lyst til å si at han synes at Lægeforeningen virkelig er helt på trynet, at statssekretæren har rett, og ikke bare det, men at statssekretæren er den eneste rundt bordet som har snev av fornuft i hele departementet og at ministeren er pompøs og ryggslikkende overfor statsministeren og at statssekretæren er søt med oppsatt hår og at kaffemaskinen burde vært byttet ut og at forslaget til statsbudsjett er noe tøys og at statssekretæren er alt han selv, Jon K., aldri har turt å være. Men Jon K. gjør jo aldri noe som er overilt. Så derfor svarer han alltid:
    «Ja, nei. Hm.»  Og statsråden nikker fornøyd.
    En gang, en førjulsdag for to år siden – det stod dadler på kontorpulten – tok statssekretæren ham til side og sa:
    «Jon K., takk skal du faen meg ha. Takk skal du faen meg ha for at du aldri støtter meg. Jon K., du er den kjedeligste jeg vet om som går i brune, semskede sko.» Så hadde hun snudd på hælen, slått ut håret med et elegant grep rundt hestehalen og kastet sluttsetningen mot ham over skulderen:
    «Det står dadler på bordet, ta så mange du vil ha. De er like skrukkete og inntørkede som du.»
    Og fra den dagen følte Jon K. seg som en inntørket daddel. For innerst inne visste han at hun sa sannheten. Det var den julen Jon K. fikk et anstrengt og ubehagelig forhold til dadler.
    Jon K. har vansker med å bestemme seg. Peppersaus eller fløtesaus? Han står ved sausehylla og nøler. I det hele tatt nøler Jon K. ganske mye. Han er redd for å velge feil. Det er det alle, unntatt statssekretæren, kaller å være stabil.
    Etter tre minutters vurdering blir det peppersaus. Kassakøen er kort, foran ham står en langbent kvinne med en pose epler i den ene hånden. I den andre holder hun et ukeblad der overskriften ‘Vakre Bali – vi viser deg strendene!’ lyser i solgult over halve forsiden. Jon K. kjenner lukten av henne. En søtladen, avdempet kvinnelukt som trekker en uro gjennom ham. Bali. Ja, kanskje det. Han kjenner at nakken er stiv, det knirker langs skulderbladene. Kvinnen trekker opp et Visa-kort, han oppfatter navnet Marielle preget i plasten på forsiden. ‘Hei, Marielle, jeg heter Jon, du lukter godt, hva drømmer du om?’ tenker Jon K. og legger peppersausen på rullebåndet. Sauseposen ruller litt for langt inn mot kassen og inn på Marielles territorium. Det er fare for forveksling. ‘Snart må jeg si noe,’ tenker Jon K. ‘ I det hele tatt må jeg vel snart si noe.’

Andre del av historien finner du her.

5 tanker om “Dadler i løsvekt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *