Når klokken er litt over sju på morgenen en junidag på Ulsrud og du åpner vinduet, kjenner at det allerede er over tjue varmegrader ute, da merker du en spesiell lukt. Den er helt særpreget. Lukten kommer fra blomstrende rosenhekker i Kringkollen, fra de morgenfuktige jordene langs General Ruges vei, og blander seg med oppstigende luft fra Østensjøvannet. Å kalle denne lukten for ‘sommerlukt’ blir for upresist. Sommerlukt er så mye: sommerlukt kan like gjerne være lukten av regn ved Strømmen bro ved Kirkenes når det er to varmegrader og kalenderen viser midtsommer. Eller jordbær med grovmalt pepper på et slitent trebord øverst i Setesdal i august. Bloggposten om verdens fineste ord satte meg helt ut av beundring for hva dere kom med. Denne bloggposten handler om ordene vi mangler.
En god kollega – han kan selv komme med sine forslag – satte meg på ideen. Og det er en forbløffende godt bortgjemt hemmelighet her til lands at det står alle innbyggere fritt å foreslå nye ord som kan bli del av det norske ordforrådet: Den som finner opp et nytt ord kan melde det inn til Språkrådet, som i sin tur tar forslaget ditt til et eget fagråd dersom det passerer kriteriene for nyskaping og oppfattes som presist nok. I Sverige er det Svenska Akademien som holder styr på nyord, og i Danmark kan du henvende deg til Dansk Sprognævn.
Morgenfølelsen av sommer på Ulsrud kan jeg best beskrive som ‘våtvarmt’. Og nå åpnes forslagene for nye, rare og gode ord som mangler.
Morgenlummert var det første som falt inn i hodet mitt.
Lukt er vår sterkeste minnefremkallende sans. Måten du beskriver morgenen på, gjør at jeg kjenner luktene, senser lufta mot huden og plutselig er et sted jeg aldri har vært. En jordlummer morgen på Ulsrud. Det var litt fint etter en sykkeltur i øsende novemberregn.
Lukt er ekstremt minnefremkallende. ‘Jordlummer’ er et godt uttrykk!
Aprikrosa.
Fargen på fredagslepper og en sommervin jeg ikke lenger husker navnet på.
Aller først: Jeg anerkjenner ikke Språkrådet som forvalter av norsk språk. Det er det alle vi 4-5 millioner norskbrukere som er. Nyord er nye ord som er i bruk, helt og fullstendig uavhengig av Språkrådets «godkjennelse».
Dernest: Her i heimen har vi et par ord som vi har skjønt at ikke eksisterer utenfor husets fire vegger:
1. grumfe: Kroe seg under dynen fem minutter ekstra om morgenen.
2. bræsje: Bevege seg som en elefant i glasshus.
Hva er nivået under sosiolekt? Familekt? (Ja, jaggu: Google gir både tyske og danske treff på «familekt»!)
– Schtraten!
Uttales med tysk schwung og kraft. Et banneord mye bruk i vår familie, som (så vidt jeg vet) ikke kan støte noen.
Ellers har jeg et motsvar til Jakobs ‘våtvarmt’: nemlig ‘tørrvarmt’ – som ikke er en følelse, men en lukt. Fra innsiden av en tørr, varm håndflate.
vidunderfull: Særdeles smakfullt og sanselig. Takk.
Bare en mann: Dette med familekter er viktigere for språket enn man kanskje skulle tro! Det er nok mange familier som har sine egne sjargonger/begreper, og skulle likt at det ble forsket på om slike ord har kommet inn i norsk sirkukasjon!
Anine: Jeg har kjent den lukten. Takk.
– Glefsegump(en).
Som er en gump som glefser. Selvsagt. Opprinnelig brukt om LIllesmurfen som var så puppegal som baby, at han glefset etter alt som kom i nærheten av han. Kan brukes om alt og alle som glefser etter pupper og andre «ting».
Glefsegumpen er nå personifisert i egen lille person, han dukket opp i fillehaugen her, og forlangte å få være med i syboken. Selvsagt fikk han det. Som en slags koseglefsegump. Pupper er ikke inkludert i dennes verden. Han virker mer som livakt for sin beste venn.
Om dette er et ord det Norske språk skriker etter vet jeg ikke, men jeg tror det vil få noen til å smile etterhvert.
Åh, jøss: Jeg har en mann som er Glefsegump …
Oversettere spiller en viktig rolle i dette spørsmålet. Jeg har en venninne som oversetter Tracey Cox’ bøker til norsk, og hun har oversatt det engelske ‘hand job’ til ‘håndarbeide’. Hun er skrekkelig fornøyd med den selv, og jeg synes den er litt fin. Gammelt ord i ny drakt. Veldig ny.
Jeg laget ordet desinspirert da jeg trengte det forleden dag: Det man er når man er inspirert til å gjøre noe på en helt annerledes eller langt bedre måte enn den som har «inspirert» deg. (Dumme voksne man kjente som barn kan gi desinspirasjon til ens egen barneoppdragelse, for eksempel.) Det er lagt etter mønster av desinformere.
Ellers mangler vi et kort og sveisent ord for noe som er mellom nært og fjernt. Det finnes visstnok (minst) ett språk som har fire ulike ord for noe nært, noe litt lenger unna, noe som er ute av syne – og noe som ikke eksisterer lenger.
Mellom nært og fjærnt – Svigermor i Vadsø, jeg i Kirkenes. Sånn passe langt unna eller «nærnt»?
Tidlig i mitt ekteskap dukket uttrykket «gorfe» opp tidlig en morgen. Det fikk en smertefull fødsel. Fruen våknet nemlig opp sint som et fly fordi jeg ikke hadde vekt henne tidsnok og slik hun hadde trodd. Hun hadde drømt at jeg skulle kryppe inntil bakfra og gorfe henne våken… Dette handlet visstnok om å ligge helt inntil og at hun skulle bli kost (å kose, bli kost) våken. Vi bruker det ennå. Gorfingen er 11 år gammelt.
Noen som husker uttrykket «tølse»? Det skulle brukes i forbindelse med å snyte seg med fingrene. Husker ikke hvor jeg har det fra, men det ble oppfunnet av noen en gang på 90-tallet i forbindelse med en diskusjon om det var noe som rimer på pølse.
Stømmen bro er visstnok stappfull av dynamitt og utløsermekanismer i tilfelle invasjon. Når det regner der på sommeren tenker jeg nok det lukter litt nitroglyserin…
Jeg må i denne sammenheng anbefale Kjetil Rolness’ «Bakmålsordboka». Den er full av fine uttrykk, som f.eks.: førtidspasjonert, blasfeminist, sleskhendt, nestenkjærlig og lektyrefekting – for å nevne noen ytterst få. Jeg har svært sansen, og er dypt misunnelig for å ikke ha kommet på alt dette selv.
Her er noe som tyder på at du ikke er alene om disse tankene 😀
(og sorry at jeg tulla med den taggen, det ble litt feil og lang link, men pytt pytt)