– Hundreogfemtito femti. Pose?
– Ja takk.
– Har du femti øre?
– Nei, dessverre. Kan jeg få en pose?
– En krone?
– Dessverre. En pose.
– Femmer?
– Nei. Pose.
– Jeg har dessverre bare tikronemynter i kassa. Pose?
– Ja.
– Værsågod.
– Pose!!
– Pose, værsågod.
7 tanker om “Gullfiskhukommelse”
Legg igjen en kommentar
Du må være innlogget for å kunne kommentere.
Nei – det kan ikke ha vært meg, for jeg sitter ikke i kassa i butikken.
Hva var det du skulle ha igjen? …
Sjå her -her kan du strikke en pose sjøl sånn at du slipper misforståelser i butikken. Men jeg vet ikke om det fritar for misforståelser på nett:D http://www.strikeaposeindy.com/
(sånn går det når jeg leser blogg på tampen av lang natt)
Nei det gjør ingen forskjell om du har med nett eller gjenbruksposer, Pose???? Akkurat sånn er det! Ja..jo..nei…pose?
du skulle ikke ha en pose?????
Jeg leste vist litt fort…du skulle ha pose, du. Her syntes jeg de maser om de posene i det uendelige, selv om jeg ikke skal ha. Det er bare poseprat her på østlandet;)
På landhandelen til fader’n var «pose» sånne brune papirposer som man så diskret putta damebind (Saba) oppi.
gunnhild: Pose!!
Kristi: Jøssenamm. takk!
Hvorfor ikke: har en mistanke om at du har rett…
Dnort: Og det har forandra seg, det der!
Huff…
jeg er jo litt slem noen ganger og ber om pose _før_ kassabetjenten (heter det det?) slår inn første vare.
Pose? kommer likevel.
På slutten, etter at alle matvarene er registrert og plinget inn.