Særmeldinger

Øst-Finnmark, desember 1944.

«Skal vi dø nå? Er det endelig tid for å dø, løytnant?»
Spørsmålet kommer i et tonefall som er nesten likegyldig. Han snur seg. Spørsmålet kommer fra en ung soldat med pistrete lyst hår og mørkeblå poser under øynene. Våkenettene på vakt har skapt unggutten om til et skremmende, levende gjenferd. Han hører selv hvor hult det lyder når han svarer:
«Soldater av Riket stiller ikke slike spørsmål.»

Løytnanten hater denne frysingen. Han hater den så inderlig at tankene hans sitter fast bak tinningene. Felttelefonen er brutt. Det er fjerde døgn uten forbindelse til kommandosentralen. Desember har svøpt landskapet i et dypt og skremmende mørke, og kulden står som et gjennomsiktig og sultent dyr ute i fjordmunningen. Russerne har av en eller annen grunn ikke kommet over Tanaelva, men istedet overlatt områdene lengre vest til seg selv. Kompaniet hans har søkt dekning i et dalsøkk rett over fjorden. Sambandstroppen har rigget antenner på kryss og tvers av de krokete, lave polarbjørkene. Paukeslagene og den kalde, norske stemmen fra London fyller høyttalerne i teltet med uhygge:
«I natt angrep britiske bombefly trafikknutepunktet like bak fronten, og var dessuten over Berlin.»
En translatør sitter forhutlet over et papir og noterer ned oversettelsen.
«De bomber Berlin nå, og snart kommer de forbannede særmeldingene,» sier han. Det blir stille i teltet. Særmeldingene. De nifse, korte setningene som er kodemeldinger til norske agenter i felt. Agenter som kan være hvem som helst: Kjøpmannen i bua. Presten, en av de få som fortsatt ikke er evakuert. Eller hva med dem som har stukket til fjells, de som ikke etterkom evakueringsordren og nå sitter i jordhuler. Noen av dem sitter akkurat nå med radioene, får budskap fra London, nikker kort til hverandre, spenner på seg ski og kommer til bygdene med utspekulert død, natt som dag, uberegnelig. Stemmen fra London blir spiss:
«Vi har seksten særmeldinger. Nummer én: En mann du kan lite på. To: Et langspyd i neven. Tre: Stå ikke stille.»

Situasjonen ved Kirkenes hadde blitt både uoversiktlig og farlig på så kort tid at det knapt var tid til noe. I et håp om at de drikkfeldige bolsjevikene ville falle for fristelsen til å stanse ved synet av alkohol hadde kompanisjefen beordret at hele lageret av brennevin ved Hesseng skulle bli liggende åpent. Håpet var forgjeves. Den Røde Hær hadde fortsatt framrykningen med en brutal og kontant hensynsløshet som fikk det til å ile kaldt nedover ryggen på selv de mest erfarne offiserene med tjenestetid fra Balkan.

Soldaten med de formørkede øynene setter våpenet fra seg og lytter:
«Hører dere? Russisk artilleri. Har Føreren hørt russisk artilleri på nært hold noen gang? Har Føreren noen forklaring på at det er jeg som er full, ikke russerne? Har Føreren tenkt på at det fortsatt finnes noen som har en sak å tro på?»
Ingen i teltet svarer. Det er ingen andre lyder denne desembernatten enn vakten utenfor som trår og trår i snøen, de bassaktige lydene fra sovjetisk granatild ti mil unna, og denne iskalde stemmen fra London som fortsetter sine kodemeldinger over eteren:¨
«Og seksten, til jerv: saken er i orden. Vi gjentar: saken er i orden.»

Han ser plutselig for seg en julaften – kan det ha vært i 1936? Jo. Han var fjorten år. Stående fremst i andre rekke i kirkekoret. Det hvelvede kirketaket fanget stemmene fra Stille Nacht opp i gullmaleriene og strødde dem tilbake over kirkeskipet som englestøv. Men den julekvelden vil neppe telle i regnskapet. Og det er nesten som om den harde stemmen fra London utfyller tankerekkene hans og sier: ‘De kan spare Dem sentimentaliteten, løytnant. For det er snart tid for å la nåde vike for rett.’

Skrevet som en fortsettelse på novellen Telegram fra oktober i år. Det er sekstifem år siden tyske tropper flyktet fra en voldsom russisk offensiv inne på norsk territorium. Ni tusen tyske soldater mistet livet under kampene i Finnmark. Svært få av de overlevende blant fotfolket har villet fortelle sin historie om angsten, kulda, falne kamerater og en framtid som ettersøkte krigsforbrytere. Historien over finnes også som lydfortelling:

[pro-player width=’700′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/12/krigshistorien.mp3[/pro-player]

4 tanker om “Særmeldinger

  1. Da jeg dro fra Kirkenes i ettermiddag, så jeg hvor de satt, disse fiendene som håpet at de skulle unnslippe. Jeg så bunkerne, som fortsatt ligger åpne. Krig er aldeles forferdelig, uansett sett fra hvilken side.

  2. Vi er vel kommet dit at når noen sier bunker i dag, så tenker de fleste på olje eller andre nyttevarer i større kvanta.
    Der jeg kommer fra driver nå en fyr med interesse for militære effekter og graver rundt bunkersene for å finne slikt. Håper han finner en bombe…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *