Skygger og støv

Jeg finner dem i et gammelt album – bildet er antakelig tatt på trettitallet en gang. De virker lykkelige. Ingen av dem vet om krigen som skal komme. Noen av dem skal bli dødssyke og ikke greie kampen. Og kanskje er det like greit: De lever der og da, tilstede i en sommer som ser varm ut, de bader. I dag er alle borte. De finnes bare i et gammelt album, og som slitte bokstaver på gravsteiner. Og vi andre står i den samme køen. En gang er det vår tur. Hvordan vil du bli husket?

– We mortals are but shadows and dust, Maximus! Shadows and dust! sier Proximo i filmen Gladiator, og minner oss om at en gang er det ingenting annet tilbake av oss. Den dag i dag er jeg fortsatt usikker på hva Proximo egentlig la i den brutale konstateringen: At det ikke betyr noe hva vi fyller våre liv med? At ingen bryr seg om hvem vi er eller hva vi blir og ble? At vi alle er hvem som helst? Jeg kan kjenne ubehaget ved tanken.

I går ettermiddag døde Regine, en blogger som kunne vært hvem som helst, men som ikke var det. Regine bet tennene sammen, og skrev. Senest tirsdag denne uken hamret hun ordene ned over tastaturet. Også hun, i likhet med fantasifiguren Proximo, var brutalt tilstede og ærlig. På bloggen den 13. august i år skriver hun: «Det er utrolig hardt å sitte og høre på at venner snakker om framtiden sin, hva de vil bli osv. Jeg blir aldri inkludert i disse samtalene. Jeg liker egentlig ikke å snakke om det heller.» Og det er befriende oppriktig skrevet. Men kommentarfeltet står ikke i stil til det Regine selv skriver. Hun vet at hun skal dø. Kommentatorene hennes lukker øyne og ører, og fortsetter med lykkeønskninger og ståpå-hilsner. Det er et aldeles bisarrt syn. Bare én eneste leser blant 207 kommentatorer tar til motmæle, det skjer den 14. august, der signaturen GSC skriver: «Denne jenta trenger ikke formaninger om å stå på. Hun står jo på som ville helvete! Hvis det er noen som kan noe om dette, er det Regine selv. Og så kan noen sågar få seg til å si at hun skal stå på for oss som leser bloggen hennes! FY! Hun har jaggu nok med å stå på for seg selv, om hun ikke skal anstrenge seg for oss også

Det var dem som syntes at Regines blogg var for privat, ubehagelig og over grensen. For de fleste var den ikke det. Og mennesker som blogger om egen sykdom på nettet er ikke noe nytt. Det som imidlertid bloggen hennes viser oss, er en ung kvinne med en ærlig angst, og en oppriktig selverkjennelse, dag etter dag. Regine kalte bloggen sin Face your fear. Det var en grunn til at hun valgte det navnet. Men kanskje avslørte mange av kommentatorene at vi fortsatt møter døden med flakkende blikk og avledningsmanøvre? Vel så viktig for å få et innblikk i Regines egen kamp, er bloggen som dokumentasjon på møte mellom dem som var på innsiden og vi som stod utenfor og ikke helt visste hva vi skulle si.

Det falmede fotografiet fra trettitallet lyser av livsglede. Avtrykk av levde liv. Da gjør det ikke så mye at det som er tilbake, er skygger og støv. Alle på bildet er borte. Men denne sommerdagen lever videre. Og det kommer nye, med eller uten oss. Ganske fint, egentlig.

12 tanker om “Skygger og støv

  1. «Men kanskje avslørte mange av kommentatorene at vi fortsatt møter døden med flakkende blikk og avledningsmanøvre»

    Ja, og kan vi tilgis?
    Vil denne forsvarsmekanismen noen gang endres?

    Regines storhet var at hun ikke sporet til angrep som sitt beste forsvar. Det så nesten ut til at hun tenkte «tilgi dem -de vet ikke hva de gjør».

  2. Jeg tror det er for vanskelig for veldig, veldig mange å vite hva man skal si i slike situasjoner. Man ønsker å uttrykke medfølelse, samtidig som man egentlig vet at man ikke evner å fatte hvilken kamp den andre går igjennom, hvordan det _virkelig_ føles. Så man bruker de ordene man har, og innimellom føles de rett og slett stakkarslige, men _noe_ må man si. Jeg håper og tror at Regine skjønte budskapet, om ikke ordene var de beste alltid. Hennes historie og hennes formidling har virkelig berørt meg i alle fall, og tårene trillet her da jeg leste nyheten i formiddag. Jeg er veldig glad for at Regine turte og ville gi oss et innblikk i hennes liv, sykdommen og redselen. Jeg tror vi bare har godt av å bli eksponert for hvordan det virkelig er, hva en føler og tenker i en slik forferdelig situasjon. Vi trenger å ikke gjemme de vanskelige følelsene og tankene bak stive masker. Derfor føler jeg også en takknemlighet for dem som i alle fall sier _noe_, heller enn å bli tause fordi det er vanskelig.

  3. Så fint at du påpeker dette med kommentarene. For bare en uke siden så jeg på Twitter at folk skrev om «Regines kamp for å overvinne kreften». «Overvinne»! Alle visste at hun skulle dø.

    Jeg lurer på om ikke klisjeer som dette røper folks distansering fra andres smerte.

  4. Eg merka at eg òg fekk store problem med det aktivitetsretta og energiske i nokre av desse kommentarane og måtte la vera å lesa. Eg har ein sterk ambivalens både i høve til det å nytta militær ordbruk i forhold til sjukdom, kamp, overvinne, kreftkrigeren. Eg veit ikkje heilt kva sjukdom er for noko, men eg trur ikkje det bare er lurt å alltid sjå på det som ein militær fiende utanfor oss sjølve. Eg har sjølv gjennomgått ein hard kreftbehandling nyleg.
    Sjølv om eg var open om dette, til dømes på nettstaden Diktkammeret der eg er lærar, trekte eg meg attende og søkte ro. Eg ville ikje snakka om det i større intervju om boka «Sjelsord» som kom ut medan eg ennå heldt på med behandlinga. For meg var det naturleg og lurt å la noko av dette vera stille og nært. Søvn, meditasjon og musikk. Gloing ut vindauga. Einslege turar. Nærvær med dei aller næraste og mest tilstadeverande. Auka nærvær med verda og meg sjølv, kroppen, pusten.
    Kvar augneblink eg har. Det har det gitt meg auka lyst til å ta vare på. Det krev noko å kunna møte menneske i hennar situasjon. Å bare vera til. Å bare vera der. Korleis skal ein uttrykkja det i eit kommentarfelt på nettet. Det er svært vanskeleg. Me utviklar vel forholdet til døden heile livet?
    Men så kjem det sjølvsagt veldig mykje an på kven ein er, kvar ein er komen. Ein kvar må respekterast for sine val.

  5. Tilbaketråkk: Ti-året ord og tabuemne: Meg. Ensom. « Marias Metode

  6. Jeg leser det du har skrevet nok en gang og jeg leser Helge Torvunds kommentar. Samtidig hører jeg In the bleak midwinter med Tine Thing Helseth på trompet. Og tårene triller. For Helge skriver det så fint: » For meg var det natruleg og lurt å la noko av dette vera stille og nært.»
    For selv om det er viktig å snakke om sykdom og død, er det viktig og lurt å la noe av dette være privat. Og når vi står overfor en person som vet h*n skal dø, så er det viktigste å bare være der, til stede i tiden, akkurat der og da.

  7. Jeg er enig i at en del av både livet og døden må være privat. Men samtidig er det viktig å snakke om. Da blir det kanskje ikke så ensomt å dø. Regine prøvde å fortelle om sin forestående død. Men svært få våget å møte henne. De aller fleste kommentarene gikk på: «Ikke gi deg – stå på – jeg vet du kommer til å bli frisk» …
    Er døden blitt en slags fiasko, i vår evig ungdom- evig liv – «fordi vi fortjener det»-tid? …
    Jeg er GSC, og jeg ble dritprovosert over alle de som ikke kunne forholde seg til Regines egne ønsker. Hun ba folk om å slutte å be henne om å stå på, etc. Men ble ikke hørt.
    Jeg vet litt om det å ikke bli møtt i sin egen frykt. Det er ensomt – veldig ensomt.

  8. Å forholde seg til andre mennesker på nett er jo i det hele tatt svært vanskelig. Og når det gjelder å snakke om liv og død foretrekker jeg å gjøre det i samme rom som de jeg snakker med.
    Så da er det kanskje ikke så rart at ingen helt klarte å skrive noe fornuftig i kommentarene sine. Det er bare noen ting som aldri blir helt riktig når de skal skrives ned. De må sies.

  9. MariasMetode: Jeg vet ikke om forsvarsmekanismen vil endre seg. Men jeg tror vi må tilgis.
    ~SerendipityCat~ : Ganske sikkert skjønte Regine budskapet, vi skal nok ikke være urolige for det. Det fine var at det alltid var noen rundt henne, både virtuelt og fysisk. Ikke alle har det slik.
    Sigrun: Og en framtidig egen smerte..?
    Helge: Tusen takk for at du deler her.
    vibeke: Takk.
    gunnhild: Jeg har lyst til å si takk for at du tok mot til deg.
    Dnort: Ja. Og det blir aldri, aldri gammeldags.

  10. Tankevekkande innlegg og fine kommentarer.Skygger og støv.Å møte den sjuke,der den er i sin kamp, med respekt og audmjukheit ,ja det er viktig.Den Andre fangar lett opp om eg kjem med svada,overfladiske fraser,eller om det er ekte meint.
    Mange har kanskje ikkje møtt alvorleg sjukdom i eige liv og veit ikkje heilt kva eller korleis ein skal ordlegge seg for å hjelpe.
    Å være nær,utan å trenge seg på.Vere sensetiv for andres ynskjer og situasjon.
    Gjennom blogg misser ein det viktige kropps-språket.
    Marie

Legg igjen en kommentar til vibeke Avbryt svar