Fritt for å være helgen

Hvilke kvinnelige helgener vil vi ha? De søte med englehår, eller hærførerne?

I dag er dagen, selv om den etter kalenderen var i går: Hundretusener av foreldrehjerter har smeltet til sur korsang, og landets tv- og radiostasjoner gir oss den årvisse reportasjen der barn gjenforteller lærernes forklaringer på, eller også dikter opp, hvem Santa Lucia var.

– Hun var en sånn dame som likte å hive ut mat istedet for å gifte seg, sa én unge av 2009 jeg hørte i dag.
– Hun ble fattig etterhvert, og så kuttet de av henne hodet, sa en annen.
– Hun var heks, og de kastet henne på sjøen, sa et barn i en reportasje fra 1990 som jeg av nysgjerrighet søkte opp, for å høre om tidene har endret seg.

Også i et førjulsprogram fra 1973 blir hun omtalt som noe skummelt. Og tjue år senere: I et radiokåseri fra 1993 signert Sonja Westrheim får vi også en slags forklaring på demoniseringen av henne: Navnet blir knyttet til selveste Lucifer. Alt dette til forskjell fra den svenske oppfatningen av henne: I Sverige er hun en lys og vennlig skikkelse. Men har hun noensinne eksistert som ung kvinne av kjøtt og blod?

Av kjøtt og blod: Kanskje. Hun ble etter alt å dømme født i 283 eller 286, død 304, alle årstall etter Kristus. Men kildematerialet rundt hennes liv, meninger og faktiske dødsårsak er så usikkert, så tvetydig og så mangelfullt at ikke engang det offisielle nettstedet for katolikkene i Norge går god for overleverte opplysninger rundt henne. Men bra nok for norsk barnehage, altså. Og ikke minst såpass diffus og svevende at vi kan tolke henne dit vi vil.

Drøyt tusen år senere får den katolske kirken enda en delikat personlighet i fanget, Jeanne d’Arc. Kildene rundt henne er betydelig mer presise, blant annet er hele rettssaken mot henne nedskrevet, og 30. mai 1431 ble hun brent offentlig på torget i Rouen, nitten år gammel. Hun hadde da vært Frankrikes hærfører mot England, befridd Orléans og Patay, og forsøkt å ta Paris fra engelsk beleiring, men felttoget slo feil. d’Arc påstod at hun mottok ordre fra Gud og engler som åpenbarte seg som stemmer i henne, en forklaring hun holdt fast ved under hele rettssaken. Kildematerialet rundt henne er såpass omfattende at det til og med er mulig å fastslå at hun i militær forstand gjorde en rekke grove feilvurderinger. Hvis det var slik at blind gudstro kan forklare deler av handlingsmønsteret hennes, er det også lett å forstå hvorfor hæren etterhvert lurte på hva den skulle tro. Og var hun så gudstro og dydig som hun selv påstod at hun var? Er hun barnehagevennlig?

Jeanne d’Arc ble kanonisert i 1920.  Men historien om Frankrikes nasjonalhelt er antakelig mer problematisk å dramatisere som morgenopptog i landets barnehager: Å vandre engleaktig med lys i hendene er litt mer kvinnelig enn å ri lokalet rundt på kjepphest, slåss med sverd og høre stemmer i hodet. Unge kvinner gjorde jo ikke slikt ustraffet i 1431, heller. Eller er det påstått dydighet og uskyld vi stadig fascineres av? Sånn litt passe barnehage-vennlig?

Anbefalt for alle barn, tøffere enn luciatoget: «Joan of Arc», med en ikke særlig engleaktig Milla Jovovich på hesteryggen, Faye Dunaway som opportunistisk feminist, John Malkovich med et delikat politisk problem samt Dustin Hoffman som en nifs, diabolsk samvittighetsstemme fra det hinsidige, regi:  Luc Besson, Columbia/Tristar 1999:

[pro-player width=’600′ height=’370′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/joan.flv[/pro-player]

1 tanke om “Fritt for å være helgen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *