Spioner og rekesmørbrød

Genève, fredag 18. desember 2009, lunsjtid.

Hun greier å lokalisere parfymen hans til noe i retning av Dolce & Gabbana, den er tung, men samtidig munter i etterlukten der hun står bak ham i matkøen. Delegatene vrimler ut av møtesalene og inn i restauranten, bordene står ferdigdekket. Hovedforhandlerne har allerede tatt plass, mens hun og de andre funksjonærene har måttet vente på tur. Mannen foran henne snur seg plutselig, ser henne inn i øynene, og de holder blikk med et kort og høflig smil. Aksenten hans er slett ikke påfallende russisk, nesten Oxford-engelsk:
– Jeg mener bestemt at De bruker Nina Ricci. Noe også min kone gjør. Skal De ha rekesmørbrød bør de ta min plass i køen. Jeg tror at Frankrike bak Dem vil forsyne seg kraftig av markedet.
– Takk, jeg tar imot tilbudet Deres, gaspadin Dolce & Gabbana, svarer hun og strekker fram hånden:
– Carolyne, CIA.
– Gregorij, FSB.
– Aha. Federalnaja Sluzjba Bezopasnosti. Gamle KGB. Det er noe med blikkene våre. En proff gjenkjenner alltid en proff.
– De snakker vårt vidunderlige sprog? svarer han og tar et steg til side. Frankrike og Kina har parkert seg på sidelinjen og har åpenbart noe å snakke om.
– Skulle mene det, ja. Jeg var stasjonert i gruvebyen Zapoljarny et par års tid på åttitallet. Jeg tror vi snakker samme språk i mer enn én forstand? Stasjonert, er De bekjent med uttrykket? spør hun, legger hodet på skakke og legger merke til at hun nettopp ble tråkket på tærne av Storbritannia.
– Javisst. Stasjonert. Det er forbausende meget vi har felles. Zapoljarny ved norskegrensen? Hvordan greide De det? spør han og legger armene avventende, men vennlig i kors.
– Bekjentskaper.
– Ah. Javisst. Nordmenn var flinke til å slippe dere ubemerket inn i Sovjetsamveldet, sier han og registrerer med sidesynet at Frankrike har blitt feiltolket, og at Kina snur seg i desperasjon mot høyre.
– Og De selv? sier hun og tar et steg nærmere.
– Det fantes en tid… ja, det vet De selv, hva var det dere pleide å si: forteller jeg Dem det, må jeg drepe Dem.
– Det høres så hardt ut på russisk, svarer hun.
– Ja, men det var jo likt for oss alle. Nei, spøk til side, jeg var i Liverpool mens De drev deres business i hølet Zapoljarny, sier han og blåser plutselig på skulderen hennes:
– De hadde et løst hår på skulderbladet. Husker De: Når vi gjorde slikt før i tiden, altså blåste på strategiske steder, fikk de vondt i ørene i hovedsentralen.
– Javisst, mikrofonene, nikker hun.
– Hva var det jeg skulle sagt… Våre udmerkede forhandlingsledere har kommet fram til et utkast.
– Et tilbud verden ikke kan motstå, svarer hun og retter på kragen.
– Og banketten i kveld? spør han.
– Jeg tenkte kanskje De kunne fortelle meg om Liverpool.
– Gjerne. Hvis De kvitterer med norsk og amerikansk sikkerhetspolitikk fra åttitallet.
– For nostalgiens skyld?
– Udelukkende for nostalgiens skyld, frue.

Fotnote:
Forhandlere fra Russland og USA har kommet fram til et utkast til en ny nedrustningsavtale for atomvåpen. Det melder amerikanske og russiske kilder nå fredag formiddag. Verdens to største atommakter har forhandlet i lengre tid for å komme fram til en avtale som skal erstatte Start-avtalen fra 1991. Barack Obama og Dimitri Medvedev skal møtes seinere i dag. Gudskjelov.

1 tanke om “Spioner og rekesmørbrød

  1. Husker at jeg kunne fryse litt på ryggen av den kalde krigen. Men, når det gjaldt de atomvåpnene var de jo ikke rare trusslen. Ville bare gå ut over avsenderen til slutt.
    Tipper de har forhandlet seg fram til tall som mer tilsvarer de de faktisk har i bunkrene sine.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *