Fem mil. To hus. Sju nye mil. Ett hus. Ti mil. Fem hus. Kjør Nord-Finland og opplev det selv. Nå i desember ser du hvor det bor folk på lang avstand: En gård i utkanten av Inari har pyntet hele tunet med lysslanger. Så er det mørkt i sju nye mil.
I Rovaniemi, den største byen i nord, er det jul hele året. Men det krampaktige Santa Park kaster en stor slagskygge over resten av regionen: Det finnes knapt folk igjen. Det er interessant at det er skiltet med påbudt kjøreretning sørover. Og verre skal det bli. Eller verre og verre, fru Blom. Hvor sunt, enn si forsvarlig, er det å bo isolert fra resten av verden?
Tallene er veldig klare: Ikke bare var det, i sin tid, veldig lite attraktiv å bosette seg i det nordlige Finland overhodet, men regionens historie gjennom 150 år forteller at de som tross alt bosatte seg der, ikke syntes det var så lurt likevel. På 1860-70-tallet var utvandringen til Norge på rekordnivå. Etter at landet ble EU-medlem var den teoretiske optimismen stor, men dem som håpet på befolkningoppgang i Nord-Finland ble skuffet: 1990-tallet og årtusenskiftet skapte en fraflyttingsbølge i regionen som var den verste i hele Vest-Europa (kilde: EU-kommisjonen, blant andre Neubauer 2006/2007). Ikke engang de mest utsatte områdene i Nord-Norge kunne altså matche finsk avfolking. Og nå er det ingen som riktig vet hva som skal gjøres med fraflyttingen i nabolandet vårt i nord. Folk vil rett og slett ikke bo på steder der det er ti mil til naboen, og tjue mil til kafé. Nord-Finland er i ferd med å bli en tom kulisse fra et finsk fjernsynsteater.
Og det er et dilemma på flere vis. Skal det bo folk overalt? Det er farlig langt til doktor hvis du skjærer deg i fingeren i Raudanjoki. Og er du åtte år og bor i Perunkajärvi, har du ikke mange å leke med. Jeg kjørte en tredel av Finland fredag, fra norskegrensen og ned til Bottenviken. De er gode på julelys, finlenderne. Men det er langt mellom dem. Mennesket søker fellesskap.
Mennesker søker og trenger felleskap, slik som mennesker trenger lys.
Sollys.
Ja, det er et dilemma, også politisk. Skal det bo folk overalt? Skal vi betale for at det skal bo folk overalt? Når vi har så god plass; hvorfor er det da så vanskelig å skaffe plass til flere?
Nå snur sola!
Spørsmålet er samtidig om alle skal bo på samme plass. Er det plass og bruk for alle, inne i byene?
Har ikke tenkt å komme med noe svar, men fraflytting har flere årsaker enn kulde, lang avstand til naboen og mangel på fritidstilbud.
Var forresten i Finland nylig for business og pleasure. Businessdelen var på arbeidskontoret i Ivalo. Der jobbes det med flere prosjekter som retter seg mot Norge. Bl.a. tenker man å få videreført jernbanen. De klaget forresten over at finlendere som får seg jobb i Norge har en lei tendens tilåbli værende der…
MariasMetode: Det er ikke mulig å betale for at alle skal bo overalt, og det er kanskje én og samme sak, Dnort: Nei, jeg tror ikke det er plass til alle i byene. På lik linje med at det ikke er plass til alle på Svalbard, heller. Jeg finner ikke belegg for det på nettet, men kanskje leserne kunne hjelpe med sin kollektive hukommelse: var det ikke engang slik at det ble vurdert å sette befolkningstak på Svalbard, av hensyn til miljøet?
det er ikke plass til alle i byene, nei vel. men det betyr ikke at man trenger å flytte inn til en by for å bo trygt, men samtidig landlig. det finnes flust av tettsteder her i verden. hilsen hanne, tidligere sterk distrikts-subsidieringsforkjemper, nå: ikke så sikker lenger.
Vel bor jeg også på «landsbygda», men så spredt befolka som nordre deler av Finnland er det dog ikke, selv om jeg kan kjøre ei mil eller to uten å se hus langs veien. Men det finnes jo stikkveier, og det kan hende noen har satt seg opp et hus der bak åsen og trærne. Dessuten, for den som er vant til å kjøre noen mil pr. dag, så er det ikke langt til nærmeste tettsted. Det er faktisk slik at de åtte milene fra huset mitt inn til Bergen er mye kortere enn for en bergenser som skal kjøre de åtte milene fra Bergen og til huset mitt. Det er mulig at mennesker trenger fellesskap, men jeg tror det alltid vil finnes noen som karrer seg fast på den ytterste nøgne ø, eller der i Raudanjoki. For noen er det selve livet.
vaarloek: Samme her: Ikke fullt så sikker lenger, og det gikk ganske fort.
vibeke: Javisst er det for noen selve livet. Flere steder, særlig i nord, er det en tilflyttingsbølge av folk fra svært urbane strøk (sentral-Tyskland, Franrike) og ut til helt aparte steder: Fraflyttede fiskevær, fyr og forfalne småbruk. Fint at de bidrar, men mange har fått seg en overraskelse: Infrastrukturen mangler. Det er ikke mulig å forlange av en middels norsk eller for den saks skyld finsk kommune eller fylke at veiene skal være åpne helårlige, og du kan ikke vedta mangfold. Mangfold blir til fordi det er mange folk et sted. Mangfold gir dynamikk. Det tør vi knapt snakke om i distrikts-Norge.