Kinasyndromet

– Spade? Nei, det er vi utsolgt for, sier kassadamen på Shell på Aspudden. Vedsekkene utenfor stasjonen står i ly for snøfallet, som bare fortsetter langs gatene i Stockholm. Det er i overkant julestemning nå. Bilene rekker knapt å stå et par timer før de er innesnødde, og brøytekantene hever seg med flere centimeter i døgnet.

Statsminister Fredrik Reinfeldt og de andre delegatene har rukket å komme hjem fra skandalemøtet i København, og han er ikke bare besviken, han er også forbannet. Med dårlig skjult irritasjon snakker han om vrangviljen til «land i sterk økonomisk vekst». Han bare venter på klarsignal fra reporteren i Sveriges Radio til å fortelle at dyrets rette navn er Kina. Det var Kina som satte seg på bakbeina, som vil bli som oss, som vil ha den samme utviklingen vi har hatt.
– At vi ble industrialisert på 1870-tallet er da ikke god nok grunn til å gjenta de samme feilene, sier Reinfeldt tørt. Nei, det er kanskje ikke det. To vrang gjør jo ikke én rett. Det er årets mørkeste dag på den nordvestlige halvkula, nå snur sola. Det går til helvete med hele miljøet. Men vi kan da ikke nekte oss førjulsglede av den grunn. Så, for å si det slik fader Stoltenberg kanskje ville ha sagt det: I dag er vi alle kinesere.

Alt som brenner, avgir visst CO2. Jeg regner med at brente mandler ikke er noe unntak. Men jeg skal medgi at klimagassene på Sergels Torg lukter veldig, veldig godt. De er smakssatt med kanel og vanilje, og nedhogd skog i Norden i desember er og forblir lukten av forventning og ro. Barndomsminner på tvers av snøfall verre enn noen fra manns minne. Store deler av Nordens forbruk av mandler dekkes av import fra USA. Mandeltreet krever høy temperatur for å avgi frukt, og det skulle ikke forbause meg om også mandeleksportørene gav Obama et og annet pauli ord med på veien. Men pengemakta er god på å skjule sitt spor, så selv om hele Nordpolen skulle smelte ned, vil vel mandelbransjen i USA fortsatt ha sitt på det tørre.

Jeg tviler på om noen av delegatene snakker usant etter skandalemøtet i København. Det må fortsatt være mulig å tro på politikere. Jeg tror Reinfeldt snakker sant, og jeg tror også Kina har sine grunner: Hvorfor får ikke vi, når alle andre får? Det er årets mørkeste dag, og julelysene brenner som alltid før over Drottninggatan, der de henger blå og krystallskimrende mot en himmel med mer snø i vente. Men hva skulle vi egentlig feire solsnu med? Mer mørke? Hvilke krav er rimelige å stille til lyssultne nordboere? Å avlyse jula, slukke gleden og lysfeiringen, la seg snø inne og gnage på økologisk riktig dyrket misnøye? Det brenner et utall blå julelys for miljøet. Men jøss bevares: Javisst er det godt å være kineser på årets mørkeste dag.

3 tanker om “Kinasyndromet

  1. Jeg var i København en ettermiddag under klimatoppmøtet. Jeg var der for å ha vært der når det store skulle skje – klimatoppmøteturist. Det jeg sitter igjen med er juleutstillingsvinduer, sur vind og lukten av brente mandler. Sammen med lyden av politisirener.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *