Å veie sine ord på gullvekt

Det er uvisst hvor lenge denne muntre beskjeden har sirkulert rundt i Sverige, men teoretisk kan det ha vært siden de første, nye tjuesedlene forlot trykkeriet i 1997. En eller annen har funnet en ledig plass bak gåsen fra Nils Holgerssons reise. Antakelig ble den vekslet meg til gode på en kolonial for to dager siden. Det er endel år siden 1997, så for alt jeg vet kan det ha blitt kjøpt noe fint for sammenlagt flere hundre tusen siden den tid. Jeg undrer meg på hva denne beskjeden opprinnelig var ment som. Beskjed til et barn? Eller kanskje en unnskyldning, et forsøk på å glatte over og late som ingenting? Eller hva med noe så upretensiøst som bare et hjertesmil på en kjøkkenbenk? Så derfor, med oppfordringen fra den ukjente beskjedskriveren gikk jeg på varemagasinet NK, med en hel tjuelapp som brant i lomma.

Som man kan se er beskjeden håndskrevet, antakelig med tusj eller blekk. Og jeg er en tusjens og blekkets mann. En gang i tiden skrev jeg lange håndskrevne brev, titalls sider i slengen, og min første fyllepenn tok jeg i bruk som tolvåring. Og blekkskrift var ikke noe alle drev med:  å ta steget fra blyantens verden og over i blekkets var en alvorlig sak. Ordene ble på en måte mer varige. De lot seg ikke viske ut. På barneskolen var det forbudt å bruke annet enn blyant. Direkte forbudt. Men nå ble ordene stående. Riktignok fantes det på den tiden en væske man kunne pensle på blekket slik at det ble vann, men ventetiden på tørkeprosessen var lang, så det var egentlig best å stå for sine ord. Min første fyllepenn var en Pelikan med korte blekkpatroner, og den var som en god, gammel og trofast partisekretær i AP: lekket aldri.

Kan beskjeden på tjuelappen ha blitt skrevet med en penn kjøpt på NK? Kanskje. Det vi i så fall kan fastslå, er at beskjedskriveren hadde god grunn til å oppfordre sine omgivelser til å ha det gøy for penger. Prislappen på bildet over er desember 2009-pris på NK for en lekker, liten sak fra Omas, en Paragon, og slik ser den ut:

Jeg har én eneste ting å si: You sexy little thing. Jeg er litt usikker på hva man får for nesten tolv tusen for tiden – en jordomseiling? Og hvordan takker man for en slik julegave? «Kjere bestefar. Tak fårr den fine penen. Tror du jei kan byte den i plei steisjen i rommjulen? Jei har nemmelig bliant.» Får man et slikt takkebrev, skjønner man at man har bommet både på forhåpninger og fromme tanker. Neste vare, takk:

Disse sakene står i glasshyller, og det var faktisk en dame bortom for å kjenne. Det er ikke sikkert hva det var hun kjente på, pennen eller den luksuriøse følelsen av å bo i en del av verden der man uten skam kan skrive handlelapper som er gull verdt – eller romaner for hånd. Én ting er sikkert: Får man en Greta Garbo fra Mont Blanc, er tiden ikke inne til å få skrivesperre. Og slik ser den ut:

Jeg regner med at det er diamanter vi ser rundt hetta. Ord blir fattige, men det er så mye morsommere å skrive dem med en sak til trettifem tusen.

Tjuelappen brant altså fortsatt i lomma da jeg vandret ut i juleskumringen, fortsatt med sikkel hengende fra haka. Hva tjuelappen til slutt ble brukt til? Vi la 240 imellom, og kjøpte et juletre. Det stod jo at vi skulle kjøpe noe pent for pengene. Og tjueseddelen er trygt ute i sirkulasjon igjen. Hvem får den neste gang, og hva blir kjøpt? Hva ville du kjøpt?

5 tanker om “Å veie sine ord på gullvekt

  1. Jeg ønsket meg en fyllepenn en gang, et sånt råskinn av en Mont Blanc eller noe, mens jeg solgte blå blyanter i 19 hårdhetsgrader, og kulepenner til 19 øre stykk (netto, avhengig av kurs på D-mark) til grossist.

    Hadde ingen planer om å skrive annet enn småting i en notisbok som skulle ligge på innerlomma.

    I dag la jeg 160 imellom og kjøpte en half corona til etter middagen i morgen.

    I Prinsens gate har de en forretning der du må ringe på for å komme inn. Bare for å se på en klokke. Dama har klokke på komfyren, og jeg kan ikke snu meg uten å se en, så hva skal man med klokke, og hvem skriver roman med fyllepenn og tip-ex?

    Det hadde vært kult, da – både Patek (http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/59/Patek-Philippe_MG_2587.jpg) og Paragon.

  2. Ooh… nå fikk du meg først til å huske følelsen av å bli nektet å skrive med annet en blyant på skolen, og den pinefulle ventetiden vi hadde før vi skulle få lov til å begynne med fyllepenner. Det var en utrolig, nesten revolusjonerende følelse å sette dette _varige_ på arket husker jeg.

    Kanskje er det derfra min fascinasjon for skriveredskaper kommer fra? Jeg er nok ikke den heldig eier av en Garbo, men jeg eier en Mont Blanc, og jeg bruker den faktisk til hverdags som en hvilken som helst penn. Noen store kontrakter eller viktige dokumenter er det sjelden jeg signerer, så jeg har valgt å føle luksusen i hverdagen når jeg først er så heldig å ha den.

    Nydelig.

    Fortsatt god jul til deg og dine!

    ~Juleklem~

  3. Tilbaketråkk: Ukas anbefaling: « Home is where the heart is.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *