Stillhet kommer i mange varianter

Og jeg har vært så priviligert å høre en rekke varianter av dem. Derfor skal jeg fortelle om stillheten.

Det finnes teorier om at den absolutte stillhet ikke finnes. Jeg er blant dem som ikke tror på absolutt stillhet, til tross for at man sitter i lydisolerte rom. Jeg har mye erfaring med akkurat det. I et lydtett studio er det tvert imot slik at alle lyder blir forsterket, og du tar mange av lydene med deg inn: Pusten. En svak, svak høyfrekvent tone – en begynnende tinnitus? Ledd som knirker ved selv den minste bevegelse. Lyder man ikke blir kvitt er forresten noe både mennesker som er dypt angrepet av tinnitus, og de som har blitt utsatt for lydtortur, forteller om: Noen av dem har lært seg å skape stillhet. Koble ut og lage en stillhet som ikke finnes.

En gang i tiden gikk vi i studio med såkalt knitrefritt papir: Gult papir i a5-format, der teksten var skrevet på maskin langs langendene av papiret, designet for en knirkefri opplesning av nyheter. Jeg vet ikke om det funket noe særlig. Teksten som var hamret inn i papiret var i alle fall ikke lydløs: Elektriske skrivemaskiner knatret noe infernalsk. En manuell skrivemaskin-bokstav, i seg selv en estetisk skriveopplevelse, sier et kontant ‘fjekk-kafisj’ når den treffer papiret og spretter tilbake i alfabetet, mens en elektrisk bokstav sa ‘smækkkkk’ så hele rommet skvatt. I dag kommer ordene ut med et ‘svooouuuuiiiiiiii’ fra skriveren. Man kan på et vis si at nyhetene var hardere før.

Stillheten ved havet er en annen type stillhet som godt illustrerer at det ikke finnes klinisk stillhet. Stillheten ved havet er et bilde på stillhet, men den er ikke stillhet. Og det blir sagt at om natten er det stille på landet, og bråk i byen. I beste fall er det en misforståelse, i verste fall distriktspolitisk propaganda. Jeg stod og hørte på stillheten i en storby om natten denne julen, og den er fascinerende: Stillheten er lavfrekvent, mangesidig, susende og trygg – jeg identifiserte en hel rekke lyder som til sammen skapte nattestillheten i storbyen: Fjern trafikk fra europaveien, popler som svaiet fra side til side, bruddstykker av samtaler gjennom gatene, vind som passerte stakittgjerder og plastskjermer på verandaer, klikkelyder fra opphenget til et huskestativ – til forskjell fra hvordan huskestativer låter om dagen. Alt dette til forskjell fra hvordan storbyen er når tusenvis av mennesker våkner samtidig. Det som er stillhet for noen, er bråk for andre. Og gudskjelov motsatt.

Youtube-klippet under her kan virke svært merkelig. Det er en stor prøvelse for hastige mennesker å se på. Opptaket er gjort av BBC, og reporteren forklarer skjematisk hva du får høre – eller snarere ikke høre. John Cage komponerte dette verket i 1952, og fremføringen du ser i klippet fant sted i september 2008. Da BBC spilte verket på radio, grep kringkastingens automatiserte stillhets-knekker inn og sendte popmusikk over stillheten. Det skulle nemlig ikke være stille på eteren. Klippet bør høres med headset. Nyt stillheten, og ta inn inntrykkene. Fortell gjerne om din favorittstillhet.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’video’]http://www.youtube.com/watch?v=ZHEZk6dSReI[/pro-player]

16 tanker om “Stillhet kommer i mange varianter

  1. Det stille sekundet, kanskje to eller tre, etter at ein har framført noko vakkert, rørande eller heilt annleis, rett før applausen bryt laus, det er det beste. Det er så fylt av lettnad og ro, glede over å ha kome i mål og eufori over at nokon vil høyre på.

  2. Favorittstillhet: Generelt er jeg en som omgir meg med lyd til alle døgnets timer. Oftest musikk. Som regel fra en CD eller en radio.
    Men, av og til er jeg nede i kjelleren og bretter klær som nylig er vasket. Der nede står også den gamle platespilleren og alle vinylplatene.
    Og det svake suset fra stiften som glir bortover rillene i noen sekunder før f.eks. Slade dundrer til med Cum On Feel The Noize, kan jeg like.

  3. Det finnes absolutt stillhet. Mellom venner som glir bort fra hverandre. Tydelig og hørbar stillhet som egentlig har all karakteristikken til ei langdryg uling. Men det er ikke favorittstillheta.

    Jeg tror den beste stillheta er den mellom venner som ikke må gripe etter ord for å ha det bra i hverandres selskap. Blikk og smil i lufta. Den stille forståelsen.

  4. Stillheten på øya når familie, venner og alle andre skjærgårds-sommergjester er reist. Når alle mekaniske og menneskeskapte lyder er forstummet. Når de eneste lydene jeg hører er naturens, og mine egne tanker. Åhhhhhhhh ….
    Alt godt’s stillhet er heller ikke å forakte. Men da suser blodet sånn i ørene og hjertet mitt dunker så høyt at det knapt kan kalles stillhet. Da er jeg så høy at stillheten omtrent lyder som orgelbrus 🙂

  5. ziarah: Ja, og den førstnevnte stillheten er det umulig å gå gjennom livet uten å høre. Det er ingen vits i å lage lyd der det ikke er naturlig. Jeg tror slike stillheter er nødvendige. Noen ganger ser man krampaktige forsøk på å bryte stillheten gjennom for eksempel Facebook. Det er da man skjønner at Facebook ikke tilbyr annet enn en illusjon. Nå for tiden får man visst også kjøpt vennepakker til bruk på Facebook.

    gunnhild: Den stillheten er uvanlig vakker – skjærgårdsstillheten som kommer sakte oppfadende i september en gang. Og av en eller annen grunn er skjærgården også stille i påskeuken.

  6. God bloggpost å lese. Takk.
    To stillheter er mine favoritter, ingen av dem er stillhet objektivt sett, men de oppleves som stillhet for meg:

    Den ene er sent på kvelden når lyder ute og inne stilner og pakkes inn i natt. Lyden av søvn inne, lyden av svak susing ute. Mitt eget hjerte som banker rolig.

    Den andre er det ene magiske øyeblikket når noen har hørt eller lest en av mine fortellinger og jeg kan kjenne i rommet at den griper fatt i dem, dypt, de overraskes og kan en kort stund ikke ytre annet enn et stort, innadvendt blikk – som de selv tror skjuler at de er berørt – før de slipper det løs.

  7. Du skriver slik at jeg kommer på lyder jeg trodde jeg hadde glemt: Fra NRKs fjernskriver -steiki for et bråk- de nyhetene må ha hatt karat. Den tette lufta i lydtett studio -trykket mot trommehinnene, huden. Mild overraskelse over at det gikk an å puste. (ha ha, dette hørtes virkelig angstfylt ut. Men det var ikke det. Bare spennende) Den gang jeg oppdaget at byen hadde sin egen, lavfrekvente lyd (tur i skogen -skjønte ikke først hvor den lave, dype buldringen kom fra. Men det var altså byen. Du kaller den «Stillheten er lavfrekvent, mangesidig, susende og trygg» Akkurat da, i skogen, fikk jeg assosiasjoner til et sovende monster. Urovekkende. Selv om byen min er fin hørtes den aldeles ikke trygg ut.) Men det var da.

    Er stillhet det samme som fravær av lyd? Ikke for meg. Men én favorittstillhet er når jeg har hørt denne. Og det må være akkurat denne, altså: http://www.youtube.com/watch?v=LU_QR_FTt3E fordi de siste sekundene er så himla optimistiske -og alt er posjonert ut akkurat slik jeg liker det. nesten i overkant teknisk, men så; passe med pauser og passe med dynamikk og ord jeg ikke har lært men totalen gjør meg rett og slett blid.

    Og stillheten brer seg når jeg hører dette også: http://sounds.bl.uk/View.aspx?item=022M-W1CDR0000297-0100V0.xml

    Jeg får ikke Cage-snutten til å fønke. Har Safari. Men det er 4′33″ som er der, ja?

    Takk for at du vekket gode barndomsminner. Godt nytt år!

  8. Vigdis: Lydblandingen du snakker om, nattestillheten med sovende mennesker – om man er så heldig å få høre det – er aldeles magisk. Det finnes knapt ord som kan beskrive den stillheten. Den må oppleves. Ja.

    Kirsti: Jeg, og de av oss som husker den lyden, er takknemlig for at du minnet oss på lyden av fjernskriver. Til dem som ikke husker den: Fjernskriveren, eller teleksen, var en slags skrivemaskin som var tilkoblet en telefonlinje. I de fleste redaksjoner, rederikontorer, telegrafer og andre tilknytningspunkter var den installert i et bittelite rom slik at den ikke forstyrret øvrig drift. Som Kirsti skriver gav den fra seg et aldeles infernalsk bråk – og alt skjedde online: I det øyeblikket avsenderen sendte teksten ut på linjene, startet maskineriet knatringen. Dette var måten vi fikk byrå-meldinger på før i tiden. I det samme redaksjonen i NTB eller Reuter la ut noe «på nett», startet maskinen opp og hakket ut tekst på digre papirruller. Når jeg kom på morgenvakt, kunne det ligge metervis med fjernskrivermeldinger på gulvet, og i vår redaksjon hadde vi en egen spiker slått inn i dørkarmen rett over teleks-rommet. Spikeren ble brukt til å hekte enden av nattens tekst inn på, og så leste vi oss nedover – og inn i rommet. Interessante meldinger ble klippet ut med vanlig saks. Spikeren står der den dag i dag, som et usaklig minne fra en gang. Takk, Kirsti, både for denne, og for klippet med Rostropovitsj og kontentumet fra fjerne dager. Ps: Ja, det er 4’33».

  9. i unvierset, utafor jorda. der finnes det stillhet. ingen lyder, ingenting. tenk så trykkende. om vi hadde tålt strålinga og kulda og mangelen på jordas trygge atmosfære kunne vi ropt og ropt og ropt til vi ikke hadde mer stemme igjen. og ingen ville hørt.

Legg igjen en kommentar til Alt godt Avbryt svar