Nå kan vi angre

Jeg var innom en stor plateforretning rett før jul. Kassakøen snodde seg som en mangehodet slange rundt i hele lokalet, og flere av kundene hadde ferskpresset vinyl i hendene. Den heteste utgivelsen var Melody Gardots plate «My one and only thrill», til den avsindige prisen av 200 kroner, femti kroner mer enn cd-utgaven. Og folk vil ha det.

Gjorde dere som meg? Solgte, gav bort, og muligens også kastet, LP-platene som stod kvadratiske og flate i hyllene gjennom en rekke år? En bruktforretning jeg var innom for noen år tilbake hadde akkurat fått inn en hel vegg av pappesker: en platesamler hadde dumpet hele rockehistorien sin for noen hundrelapper. Der stod førsteutgaver av Elvis og klassikere du ikke finner på cd stablet inn blant skistaver og gamle kjøleskap. Den nye, digitale tiden hadde kommet til et hjem, og det var ikke bruk for riller. Kassene med musikkhistorie var stablet fra gulv til tak, og man måtte bokstavelig talt laste dem ned hvis man skulle kjøpe dem.

En nær venn av meg, nå profesjonell musiker i Trøndelag, introduserte meg for Pink Floyd i 1981. På ettermiddagene etter skoletid satt vi på loftsrommet hans i Trondheim mens de sugende, svakt knitrende sporene dunket gjennom høyttalerne: «We don’t need no education, draramtaram, daramtaram, daramtaram». Det krevde plass å spille musikk; bare Adresseavisen var større målt i kvadrat. Men du verden, for en magisk verden. «No dark sarcasm in the class rooom, draramtaram, daramtaram, daramtaram». Takk, Morten, for stundene på loftet med platene, knitringen og de gode samtalers tid!

Cd’ene introduserte en ny tid. De ble tidvis markedsført som så slitesterke at man kunne hoppe på dem uten at de tok skade – hva nå dét skulle være godt for. Det viste seg selvsagt å være helt feil. Og det ble spådd en snarlig slutt på vinyl i hyllene. Men med på kjøpet fikk vi også nye bekymringer, for det ble sagt fra påstått velkvalifisert hold at cd’er ikke var evige, likevel. De kunne boble vekk, smelte av seg selv eller bare smuldre bort. Lyden kunne dessuten komme til å forsvinne, ble det sagt: Sakte ville lyden på cd’er fordunste, inntil det en dag ikke ville være mulig å høre noe som helst på dem. De mest dramatiske spådommene var at cd’ene rett og slett kunne komme til å eksplodere.

Jeg kjøpte min første cd i 1988. Den lever i beste velgående: Anne Grete Preus’ «Fullmåne», med tekster av Jens Bjørneboe, lever og puster fortsatt. På filmklippet under, som jeg lagde i fjor, har jeg bare for nostalgiens skyld lagt på plateknitring. Men jeg innrømmer at dersom cd-samlingen min kommer til å eksplodere, lurer jeg på om det kommer til å skje på én og samme dag: Berlinersymfonikerne med Herbert von Karajan fyker til himmels, tett fulgt av Johnny Cash med Kari Bremnes hakk i hæl. Kan bli en interessant samtale med forsikringsselskapet.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/07/besok1.flv[/pro-player]

10 tanker om “Nå kan vi angre

  1. Eg huskar ikkje kva som var min første cd, men eg huskar at eg bestemte meg for å kjøpe cd-spelar då eg hadde kjøpt Nothing like the sun, og snudde og snudde og snudde… I kjellaren står det ein meter vinyl, og eg har ein halvmeter her i stua og. Litt svinn har det vore, på grunn av ein vasslekkasje rundt årtusenskiftet, mellom anna.

    Det er ei god kjensle å ta fram dei gamle platene, spele dei og halde ein tenåring fast og fortelje. Dei har mange historier ved seg, desse platene.

  2. Det er noen år siden nå, men hvis jeg ikke husker helt feil, forsøkte jeg å få en 52x cd-rom til å spille av en del raskere ved å tukle litt med innvollene. Det ble åpenbart for hurtig for en stakkars cd-plate, så den gikk likesågodt hen og eksploderte i en milliard (minst!) bittesmå biter der inne. Det er jo grenser for hva man kan finne seg i! Cd-romens liv sto dog ikke til å redde. Det meste av innside var ødelagt av alle bitene.
    (men det var likevel litt gøy! 😉 )

Legg igjen en kommentar til obskur Avbryt svar