Tomater i olje, sukker, salt og krydder, samt skeive genier

Den langsomme maten i dag tar fem minutter å forberede og fire timer å steke. Da rekker man en god del tankevirksomhet i mellomtiden. Kjæresten min har lært meg denne dvelende kveldsmaten, og dagens nyhetsbilde fra kulturens verden har lært meg at vi aldri slutter å sette freak-stempel på kulturpersonligheter. Denne gangen er det Jean Sibelius det gjelder.

Du starter med å røre sammen en grøt av olje, samt like deler salt og sukker, tilsatt krydder etter fritt valg. Oregano og basilikum var det jeg valgte i dag. Grøten skal være ganske tykk, og cherrytomatene vendes i blandingen. Så setter du tomatene pent på et bakepapir og setter alt i ovnen, på syttifem grader. Varmluft? Nei. Grill? Nei, nei, nei. Bare syttifem grader midt i ovnen, og så er det fire timer til neste gang ovnsdøra skal åpnes. En del av ventetiden kan du bruke til å skru opp volumet på «Finlandia» og «Karelia-suiten» av Jean Sibelius. Om du tør.

Det er nemlig denne amerikanske musikkprofessoren, Timothy L. Jackson, som mener at Finlands nasjonalkomponist var nazist. Han leflet med herrefolket, påstår Jackson, som viser til at Sibelius blant annet mottok pensjon og opphavsrettighetspenger fra tyskerne. Det er på ingen måte uproblematisk for finlenderne som, da Sovjetunionen tvang landet i kne med seks hundre tusen soldater, måtte kaste ut tyskerne på rekordtid i 1944. Sibelius var forlengst sitt lands ikon.

Finske musikkvitere vil, jeg har nær sagt forutsigbart nok, ikke godta den amerikanske musikkprofessorens slutninger. De på sin side peker på at Jackson verken kan finsk eller svensk, og derfor ikke har kunnet tyde dagbøkene Sibelius etterlot seg. Det verste som kan skje et lands ikon er å bli tilsmusset av historie, enn si legning.

Vi har hatt vår egen Knut Hamsun. Og da forfatter Ove Røsbak tok Alf Prøysens legning ut i det åpne rom i 2004, rant det over for mange, i flere år etterpå. Prøysen, som var vår alles trygge radiostemme, han som diktet om Helene Harefrøken og skrev juleviser til oss – at han var bifil ble for mye å forholde seg til.

Vi har med oss etterkrigstidens sorgløshet og optimisme, men det finnes vedlegg til historien om etterkrigstidens Norge, og flere av disse vedleggene, eller vedhengene, forteller historiene sine i NRK-serien «Rødt, hvitt og skrått» fire mandager på rad. Hvis du setter tomatene på i god tid, rekker du tredje del av serien i kveld med en god porsjon kveldssnacks til. Ventetiden kan brukes til å tenke over et par saker. Som for eksempel om komponister eller forfattere, helter og forbilder, bør forbli på den pidestallen vi satte dem på, eller om de skal få lov til å klatre ned og være som oss.

3 tanker om “Tomater i olje, sukker, salt og krydder, samt skeive genier

  1. Først, takk for oppskriften – bildene «smaker» godt – dette skal jeg prøve. Så til heltene, som ikke er annerledes enn oss, når det kommer til stykket.
    Jeg har en opplevelse fra ungdomskolen. Min norsklærer var en fantastisk flink lærer. Han tok «oss med» gjennom hele Finlandia. Han spilte musikken, han dirigerte og «deklamerte» mens han fortalte hva komponisten ville fortelle, og da vi kom frem til det mange kaller «Stjernesangen», gråt de fleste av oss.
    Opplevelser vi får gjennom det skrevne ord og gjennom musikk, kan ingen ta fra meg. At kunstneren blir «avslørt», kan ikke rokke ved det.

  2. Usammenhengende strøtanker:

    Jeg tenker at jeg slenger med det jeg har av grønnsaker sammen med tomatene. Begrensningens kunst? Neppe. Sikkel på tastaturet? Nesten.

    Tema for fire timers tankevirksomhet: Hva betyr det egentlig å ta mannen og ikke ballen? Å skille snørr fra bart?

    Hva skiller et åndsverk fra andre produkter? Jeg prøver å leve miljøvennlig, abonnerer på økologiske grønnsaker, kjører minst mulig bil, kjøper ikke diamanter og varer som er produsert av barn (tror jeg). Fordi jeg mener at det ikke er riktig. Uansett hvor vakkert produktet er. (Men jeg går med pels i kulden som er kjøpt brukt eller arvet. Dette er antagelig «fy fy», men gjenbrukstanken ligger i bunn.) Nyanser, nyanser.

    Jeg har ikke tenkt ferdig om dette er sammenlignbart med det å nyte et produkt (Finlandia eller Markens Grøde) som er blitt produsert/framstilt av kunstnere med uetisk mel i posen.

    I sterk ullen tradisjon ber jeg om hjelp til å se om det finnes relevans her -eller om jeg vaser på vidda.

    Alternativt at jeg ikke tenker mer på det, fordi det å leve uten god litteratur, musikk og luft blir knallhardt. Da får jeg heller legge meg uten kveldsmat:-)

  3. Gretha 1igel: Lærere som ham du forteller om er mennesker som er på rett plass.
    Kristi: Kommentaren din er befriende fri for struktur. Dersom vi hele tiden skal omgi oss med tanker med relevans, blir tilværelsen uutholdelig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *